1. Samling

2. Ordet

3. Forbønn

4. Måltid

5. Sendelse.

Kjerneverdien fleksibilitet legger opp til at det innenfor hver av disse hoveddelene gis mange muligheter når det gjelder valg av sanger, bønner, tekster, bevegelser, symbolhandlinger og andre uttrykksformer (bilder, drama, dans etc.)

Når valgene mellom alle mulighetene skal gjøres, kan det være fristende å ta i bruk mye nytt og spennende materiale. Det er viktig at variasjonen ikke overdrives i en slik grad at gudstjenestens grunnstruktur blir vanskelig å få tak på og menighetens mulighet til å kjenne trygghet og oppleve gjenkjennelsens glede også når gudstjenesten er annerledes enn vanlig, forsvinner.

Involvering

Det hører med til oppdagelsen av en felles grunnstruktur at kirkene verden over i dag understreker gudstjenesten som en felles handling der alle er deltagende. Flere og flere kirker stimulerer til en større medvirkning fra menighetens medlemmer i gudstjenesteplanlegging, gjennomføring og vurdering/evaluering. Samtidig understrekes det at denne nye måten å tenke gudstjeneste på ikke må innebære at det reises nye skillevegger mellom de med "spesielle oppgaver" og de som sitter i kirkebenkene og har mer "usynlige" roller som deltakere i gudstjenesten.

Gudstjenestereformen i Den norske kirke har sitt utgangspunkt i et dypt ønske om at ikke minst barn og unge må få oppleve større eierskap i menighetenes gudstjenesteliv. Derfor er involvering eller deltakelse en så viktig kjerneverdi. Å bli involvert, eller å delta, innebærer å tre inn i relasjoner med andre som ikke befinner seg i kirkebenken fordi vi har valgt å være sammen med dem. De reglene som anvendes når vi velger venner eller meningsfeller, gjelder ikke her. Når vi i denne sammenheng også snakker om å ha eierskapsforhold til gudstjenesten, så må "eierskap" forstås ut fra den bibelske tanke om det allmenne prestedømme (1 Pet 2,9) og menigheten som Kristi kropp (1 Kor 12). Menigheten av de døpte er et legeme hvor alle lemmer er like viktige og hvor det ene lem er helt avhengig av det andre. Hva er mer naturlig enn at dette synliggjøres i menighetens sentrale fellessamling, på gudstjenesten?

En slik involvering må være høyst konkret og inkludere alle. Det er for eksempel en stor utfordring for enhver menighet å legge til rette for mennesker med funksjonsnedsettelser som ikke kan delta på lik linje med andre på grunn av at lokalet eller gudstjenestens liturgi og innhold ikke er tilrettelagt for dem.

Inkludering handler også om inkluderende språk. Det er en stor utfordring i det liturgiske språket å gjøre seg fri fra alle former for maktspråk. Språket om Gud stiller krav om varsomhet til dem som anvender det og ikke minst til dem som bidrar til å utforme det på en slik måte at det skal kunne benyttes av andre. Vi vet i dag langt mer enn tidligere om hvordan språket kan utøve makt og bidra til å befeste maktstrukturer til tross for de beste intensjoner.

Utgangspunktet for arbeidet med kjønnsinkluderende språk er forståelsen av kirken som et likeverdig og likestilt fellesskap av kvinner og menn. Utfordringen om inkluderende språk gjelder både talen om Gud, talen om mennesket og talen om det økologiske miljøet. Vi må erkjenne at vi har arvet et liturgisk språk som avspeiler et gudsbilde og et menneskesyn som i hovedsak er maskulint, og derfor kan virke ekskluderende for mange kvinner. Det hører også med til bildet at språket i vår nåværende høymesse er svært fattig på metaforer. Både i arbeidet med de vanlige gudstjenestene og temagudstjenester med fokus på skaperverk og miljø er det en stor utfordring å legge opp til et rikt og inkluderende liturgisk språk.

Stedegengjøring

Dette kjernebegrepet understreker at gudstjenesten ikke skal være en flukt fra virkeligheten, men tvert imot være rammen for et møte mellom den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus og menigheten midt i tiden og midt i lokalsamfunnet. Med stedegengjøring forstår vi å ta på alvor inkarnasjonen i Kristus, at Gud ble menneske i en gitt historisk kontekst. Dette utfordrer kirken på ethvert sted til å la den lokale kontekst og kultur, uttrykt gjennom språk, symboler, musikk, billedspråk og samværsformer, komme til uttrykk i og sette sitt preg på gudstjenesten.

Lokal og global kontekst

Den stedegne gudstjeneste er en del av både det nasjonale og verdensvide, konfesjonelle og økumeniske kirkelige fellesskap. Dette er synlig i den gjenkjennelige gudstjenestelige struktur, og i felles elementer som tekster, salmer, trosbekjennelse, Fadervår, bønner etc. - også i forbønnen som går langt utover det lokale, og kirkeofringer som sprenger lokale grenser.

Å være lokal og stedegen handler om å være seg selv, men ikke om på være seg selv nok.

Kjerneverdien "stedegengjøring" er ingen innsnevring i forhold til kirkens stående ordre til alle tider: "Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler" (Matt 28,19). Herfra "og helt til jordens ender" (Ap gj 1,8) gjelder den lokale menighets utfordring både med hensyn til misjon og diakoni – og alle de utfordringer vi står overfor både lokalt og globalt med hensyn til skaperverket, miljø og klima, forbruk og rettferd. Den lokale forankring er en forutsetning også for et sterkt og tydelig globalt engasjement.

Den gudstjenestereformen som nå er i gang i Den norske kirke, gir god hjelp til å arbeide sammen i planlegging og gjennomføring av gudstjenester som tar alle de tre grunnleggende relasjoner på alvor.

Forslag til eukaristibønn (alt. D)

L messer eller fremsier: Hellige Gud, din nåde er uten ende og ditt rike varer evig. Himlene forteller om din herlighet og jorden vitner om dine henders verk. Du nevner oss alle ved navn, så vi skal tilhøre deg. Sammen med de troende gjennom alle tider og med de himmelske hærskarer vil vi prise ditt hellige navn.

L Hellig er du Gud, livets kilde og lengselens mål. Gjennom Abrahams og Saras ætt lovet du å velsigne alle folkeslag. Du ledet ditt folk fra trelldom til frihet, og fornyet ditt løfte gjennom profetene. Da tiden var inne, sendte du din Sønn, han som i ord og gjerning forkynte ditt rike like inn i døden.

I den natt da han ble forrådt, tok han et brød, takket, brøt det, gav disiplene og sa: Ta imot og spis! Dette er min kropp som gis for dere. Gjør dette til minne om meg. Likeså tok han begeret etter måltidet, takket, ga dem og sa: Drikk alle av den. Dette begeret er den nye pakt i mitt blod som utøses for dere så syndene blir tilgitt. Gjør dette så ofte som dere drikker det, til minne om meg.

L Barmhjertige Gud, idet vi minnes Jesu lidelse og død, ber vi deg: Vær nær hos alle som hungrer og tørster etter rettferdighet. Fyll oss og hele skaperverket med din Ånd. Gi oss kraft til å forkynne ditt rike for alle folkeslag. Forén vår bønn med bønnene fra de troende gjennom alle tider, inntil Jesus Kristus, som alltid ber for oss, kommer igjen i herlighet.

Forslag til forbønn

Gudstjenestereform i Den norske kirke, 2008. Liturgiboken s. 108.