Klima og miljøspørsmålet er ikke bare et moralsk, livsnært og eksistensielt spørsmål, det er et politisk spørsmål, som krever politiske løsninger. Hva har kirken å bidra med her? Hvilke konsekvenser kan det ha for kirken å være politisk aktiv?

Den norske kirke har som en landsdekkende kirke med ressurser og stor medlemsmasse muligheter for å påvirke politikken. Godt miljøarbeid i kirken gir kirken legitimitet hos politikerne i disse spørsmålene, og entusiasme for klima- og miljøpolitikk blant kirkens medlemmer kan gi politikerne ryggdekning for nye tiltak og forslag. Kirken har ved flere anledninger uttalt seg politisk i disse spørsmålene. Da Kirkemøtet 2007 behandlet saken ”Truet liv – troens svar”, ble regjeringen blant annet bedt om å ”arbeide for en ny og mer ambisiøs klimaavtale” og sette av ”en større andel av Statens Pensjonsfond Utland til klimaforskning”. Slike vedtak viser at kirken ser seg selv som politisk aktør med et ansvar for å gi utfordringer til politiske myndigheter. Dette er imidlertid ikke uproblematisk. Jo lengre kirken beveger seg innover i det politiske landskapet og forsøker å påvirke de beslutninger som fattes i klima- og miljøpolitikken, desto mer aktuelt blir det å spørre: Er det mulig å bevare folkekirken som åpen og inkluderende og samtidig være radikal i klimapolitikken?

Kirken er ikke noe politisk parti, og kirken ikke bør legge en bestemt politisk ideologi til grunn for sitt engasjement. Kirken er først og fremst et fellesskap av troende, ikke et meningsfellesskap. Den norske kirkes klima- og miljøengasjement bør derfor grunnlegges på et nivå som gjør at mennesker med ulikt politisk ståsted kan slutte seg til arbeidet. Samtidig må det være rom for å være radikal, offensiv og refsende. Kirken er både sentral og lokal, den er grasrot og valgte representanter, og den har aktive og passive medlemmer. Når det nå er slik at Den norske kirkes har et aktivt miljø og klimaarbeid, er det ikke fordi den alltid har spurt sine medlemmer om hva den skal mene eller bør gjøre. Det skyldes snarere at det finnes biskoper og aktive kirkemedlemmer i råd og utvalg som har engasjert seg i disse spørsmålene, og slik har dokumenter, uttalelser og miljøprosjekter i kirken blitt til. Når det hittil ikke er store protester mot kirkens miljøarbeid, eller når uttalelser fra Kirkemøte ikke skaper større debatt eller uenighet innad i kirken, kan det være et signal om at dets medlemmer er enige i kirkens profil på området, og at den kan fortsette i den retningen den har meislet ut. Men, det er også en mulighet for at kirkens politisk engasjement i klima- og miljøpolitikken ikke provoserer eller utfordrer tilstrekkelig?

I sin artikkel Gå i fred og tjen Herren med hellig uro - En kommentar til Kirkemøtets vedtak i klimasaken tar Tale Hungnes til orde for at: ”En effektiv, forpliktende, utviklingsvennlig internasjonal klimaavtale” må være hovedmålet for Den norske kirkes klimaengasjement. Hun argumenterer for at dette målet bør være retningsgivende for hvordan klimavedtaket fra Kirkemøtet 2007 realiseres på alle ulike nivå i kirkelandskapet. Det innebærer en klar prioritering i retning av at kirken bør jobbe mer aktivt med de politiske spørsmålene; den må våge å utfordre oljeindustrien og rike lands manglendes politiske vilje til handling i mye større grad. Når klimaspørsmålet først og fremst er et maktspørsmål, kan ikke kirkens klimaengasjement kun være knyttet til individorientert arbeid for holdnings- og livsstilsendringer. Tale Hungnes skriver: ”Det viktigste i klimasaken er nemlig ikke de prosessene som skjer i hver enkelts sinn eller i hver enkelt menighet, det er ikke enkeltmenneskers holdninger eller livsstilsvalg. Det viktigste er systemisk: Å få på plass et effektivt politisk rammeverk som sikrer at klimagassutslippene går ned og at dette skjer på en måte som sikrer alle mennesker rett til utvikling”.

Tale Hungnes artikkel er et eksempel på at kirken i mye større grad må våge å utfordre makten, med alt det innebærer av fare for å bli latterliggjort, kritisert og umyndiggjort av myndigheter og makter. For kirken selv kan det få den konsekvens at folk melder seg ut av den fordi de mener den er for radikal eller går for langt.

Spørsmålet er om kirken bør eller kan spille en slik aktiv politisk rolle med et så tydelig kritikk av makten? Alvoret i klimakrisen betviles av stadig færre, og mennesker er engasjerte, bekymrete og usikre i forhold til utviklingen. Men, samtidig er det viktig å diskutere hvordan vi best kan være kirke i disse spørsmålene og hva som er vår særegne rolle. Som kirke må en leve med at dets medlemmer og representanter har ulike meninger, og denne uenigheten er til det gode så lenge den bidrar til diskusjoner og engasjement. Samtidig reiser kirkens engasjement i klima og miljøspørsmålet mer grunnleggende spørsmål om hvor langt kirkens politiske engasjement bør strekke seg. Er det virkelig behov for en kirkelig deltakelse i politikken - og står kirken i fare for å underkjenne det personlige ansvar for å reflektere over hva som er riktig å mene i politisk spørsmål?

Gard Lindseth