Den følgende betraktningen over Matteus 22,16-22 kan brukes i forbindelse med åpning eller avslutning av samlingen.

Gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er 

Lesning

Matteus 22, 16 - 22

Betraktning 

Motstanderne til Jesus ville prøve å fange ham i ord. De sendte av gårde for å spørre Jesus: ”Er det tillatt å betale skatt til keiseren eller ikke?”  Romerne hadde invadert Palestina, og undertrykket folket. Å betale den skatten som keiseren krevde inn gjennom tollerne, var å bidra til okkupantenes økonomi.  Jesus fikk et vanskelig og omstridt spørsmål.

I sitt svar ber Jesus dem å se på mynten som skatten ble betalt med. Det var mynten med keiserens bilde, de pengene som alle brukte for at samfunnet skulle fungere. Dermed fikk Jesus sagt noe viktig om at et velfungerende samfunn er noe som Gud vil og har planlagt. Og det er vår plikt som medlemmer i samfunnet å respektere og etterleve de ordningene som finnes selv om vi ikke er enige med, eller liker de som styrer.  Samtidig er det selvfølgelig vår rett og plikt å arbeide for forandring når vi mener at det er nødvendig.  Men selv ikke en okkupasjon rettferdiggjør lovløshet i samfunnet.

Så skal vi altså gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er.  Da kunne det jo være fristende å tenke at bare vi gir Gud hva hans er, så kan vi styre med alt det andre selv uten unødig innblanding fra hans side.  Men rett forstått er jo alt som finnes Guds.  Det betyr at selv om vi må styre samfunnet så godt vi kan uten å vente på spesielle tegn fra Gud, så må vi likevel hele tiden spørre oss selv hva som vil være det riktige å gjøre med tanke på at dette er Guds skaperverk og Guds eiendom.  ”Hva er Guds vilje?” eller ”Hva ville Jesus ha gjort?” er nyttige spørsmål som kan hjelpe oss langt på vei i å finne de rette og gode løsningene, samtidig som vi skal passe oss for å påstå at vi alene vet hva Guds vilje er.

I dagens samling skal vi ta for oss kirkens politiske røst. Bibelteksten gir støtte for en forståelsen om at miljø- og klimaspørsmålet ikke er Gud uvedkommende, men tvert imot er det slik at naturen og miljøet som Gud har gitt som gave må vi ta vare på til beste for alle mennesker. Det er heller ikke likegyldig hvordan samfunnet legger til rette for at Gud skal få det som Guds er. Vi utfordres altså til å gi både keiseren og Gud hva deres er.  Det kan vi gjøre i takknemlighet over alt Gud har gitt oss gjennom sitt gode skaperverk, og for alt godt som kommer til oss gjennom et velfungerende samfunn slik Gud hadde tenkt det skulle være.