Gå i fred og tjen Herren med hellig uro.En kommentar til Kirkemøtets vedtak i klimasaken

Av Tale Hungnes, medlem i Mellomkirkelig Råd. 

 0. Innledning

”Gå i fred og tjen Herren med hellig uro” lød utgangsordene i en gudstjeneste jeg deltok i for noen år siden. Ordene har fulgt meg siden, som en slags puls over det som er kirkens og kristnes oppdrag: Å leve i spennet mellom fred og hellig uro, mellom hvilen i vissheten om at Gud er sterkere enn dødskreftene og samtidig la seg utfordre til kamp mot dem. I klimasaken synes det mer meningsfullt enn noen gang: Livsgrunnlaget på jorden vil utraderes om menneskene ikke handler umiddelbart. Som kirke kan vi være optimister med et hellig håp om at livet kommer til å seire. Samtidig skal vi gå med hellig uro ut i verden og delta i kampen for at dette skal skje.  Jeg har blitt bedt om å gi mine kommentarer til Kirkemøtets vedtak i klimasaken. La det være sagt med det samme: Jeg er mer en Marta, enn en Maria. Jeg er en aktivist, som ser min kristne bønn og mitt kall realisert i aktivt, politisk arbeid like gjerne som i kontemplasjon. Denne kommentaren preges nok av det. Uten å underkjenne Maria og ”den gode del”, tenker jeg vi bør huske at Marta og Maria var søstre: De hører sammen, og begges innfallsvinkler er nødvendige. Det gjelder også ikke minst i klimasaken.  Mitt hovedinntrykk av kirkemøtevedtaket er at det vil så mye at totalen mister retning. Jeg finner få klare prioriteringer, men i stedet en listing av en hel rekke gode og nødvendige forsett. Jeg finner en positiv idé om en bærekraftreform, men hva den innholdsmessig skal bestå i, forblir utydelig for meg. Derfor har denne kommentaren følgende hovedpoeng: En effektiv, forpliktende, utviklingsvennlig klimaavtale må være hovedmålet for Den norske kirkes klimaengasjement. Dette målet bør være retningsgivende for hvordan klimavedtaket realiseres på alle ulike nivå i kirkelandskapet.  Jeg understreker først at Kirkemøtets vedtak positivt viser hvordan Den norske kirke er en kirke som går inn i sin tid. I avsnitt to redegjør jeg for det jeg mener må være Den norske kirkes viktigste klimapolitiske hovedmål. I avsnitt tre peker jeg på noen forutsetninger for realisering av vedtaket, nemlig grasrotforankring, eliteforankring og maktanalyse. Til slutt forsøker jeg å risser jeg opp et mulig innhold for bærekraftreformen.  

1. Den norske kirke går inn i sin tid

Den tysk-jødiske filosofen Hans Jonas peker på hvordan industri-teknologien etablert i Vesten over de siste par hundre år har etablert en ny etisk dimensjon, idet den innebærer at hva vi gjør her og nå får overhengende konsekvenser for mennesker som lever på andre steder og til andre tider enn oss selv. Løgstrups nærhetsetikk er ikke lenger tilstrekkelig. Nestekjærligheten må utvides og settes i system på en mer gjennomgripende måte, fordi de grunnleggende rammene for menneskelig samkvem med hverandre og naturen er forandret. Klimatrusselen er kanskje hovedeksempelet på en slik ny, etisk utfordring. Klimatrusselens eksistensielle alvor gjør det viktigere enn noen sinne å både være kirke i samtiden og være en kirke som peker utover vår tid. Kirkemøtevedtaket 07 om klima er en positiv og nødvendig markering av at Den norske kirke tar en ny etisk dimensjon alvorlig. Klimavedtaket er slik et løfterikt uttrykk for at Den norske kirke går inn i sin tid og er seg bevisst den konteksten vi skal være kirke i.  I forlengelsen av dette utfordrer klimatrusselen også kirkens språk. Taler vi sant om vår egen tid? Språklig er kirkemøtevedtaket er en blanding av politisk og profetisk språk. Viljen til å bruke begge språktyper er nødvendig for å fylle kirkens funksjon i møte med klimatrusselen. Jeg tenker at kirken i det videre bør videreutvikle arbeidet for å snakke troverdig på begge måter – og også søke å koordinere språkbruken, slik at det profetiskeeog politiske budskapet fra kirken bidrar til å styrke hverandre strategisk. Mer samkjørte utspill, det være seg politiske eller profetiske, vil styrke hensikten med begge.  Klimavedtaket og kirkemøtekomiteens merknader er inne på det, men jeg vil gjerne bidra til å poengtere: Når Den norske kirke går inn i sin tid, er det to hovedstikkord for hva kirkens funksjon bør bestå i. Kirken skal bygge håp og handlekraft. Håp, fordi det kristne håpet er et håp om at livet vinner og fordi dette budskapet får fornyet aktualitet all den tid klimatrusselens alvor og omfang gjør det lett å gi opp. Handlekraft, fordi det kristne evangeliet er aktivt og myndiggjør mennesker til handling. Kirken må arbeide frem denne handlekraften, både ved selv å handle gjennom å sikre en mest mulig bærekraftig kirkelig virksomhet og samtidig holde mektige beslutningstakere ansvarlig for deres klima-relevante avgjørelser.  

2. Vårt hovedmål: En effektiv, forpliktende, utviklingsvennlig klimaavtale

Klimasaken er et spørsmål om rettferdighet, like mye som et spørsmål om miljø. Klimaendringene hører ikke fremtiden til, de rammer allerede nå våre søstre og brødre i Sør. De to neste årene, fram mot klimatoppmøtet i København, vil bli avgjørende for det klimaregimet som skal etterfølge Kyoto-protokollen. Post-København vil det være nødvendig med politisk press for å få avtalen gjennomført slik at klimagassutslippene går ned. Kirkens klimapolitiske hovedmål må derfor være å få på plass en effektiv, forpliktende, utviklingsvennlig klimaavtale. Med effektiv mener jeg at avtalen må levere de nødvendige utslippsreduksjonene. Med forpliktende mener jeg en bindende internasjonal avtale, med effektive sanksjonsmuligheter for land som bryter avtalen. Med utviklingsvennlig mener jeg en avtale som innfrir retten til bærekraftig utvikling for fattige mennesker og land.  La meg kort utdype det siste: Vi må sikre at klimaproblemet blir løst på en måte som ikke umuliggjør en løsning på verdens fattigdomsproblem. Verdens to viktigste utfordringer, klimaendringer og global fattigdom, er begge akutte og krever umiddelbar handling. De har også delvis felles historisk opprinnelse. Den rikdommen vi nyter godt av i vår del av verden har blitt mulig på grunn av århundrers utbytting av andre deler av verden og klimaendringene kommer i all hovedsak som resultat av rike, vestlige lands utslipp. Men flere av løsningene som skisseres på klimaproblemet, for eksempel noen av modellene for en ny internasjonal klimaavtale eller noen grønne skattemodeller på forurensing, tar ikke høyde for fattigdomsproblemet. Tvert imot kan vi risikere at klimaproblemet blir løst på en måte som låser fattige land fast i dagens urettferdige verdensfordeling. Det vil være helt uholdbart dersom klimaproblemet blir ”løst” på en sånn måte at fattige land ikke får anledning til utvikling, for eksempel fordi det blir for kostbart å betale grønne, internasjonale skatter eller fordi rike land tar patenter på klimavennlige teknologiløsninger.

Snarere enn å forsøke å løse klimaproblemet og fattigdomsproblemet hver for seg, bør man derfor arbeide for å løse dem samtidig. Det er dette som må ligge i målet om en effektiv, forpliktende, utviklingsvennlig klimaavtale. Kirkens Nødhjelp og den britiske søsterorganisasjonen Christian Aid konkretiserer ytterligere hvordan dette kan skje i rapporten ”Greenhouse Developments Rights. The Right to Development in a Climate Constrained World”. Her argumenteres det for en modell for en internasjonal klimaavtale som gjør løsningen på fattigdomsproblemet til selve kjernen i avtalen. Oversatt til politiske krav overfor norske myndigheter, innebærer dette at Norge må ta sin del av den internasjonale klimaregningen og samtidig bidra med finansiering av klimavennlig energi for utvikling samt tilpasningstiltak til klimaendringer i Sør.  Når jeg mener at arbeidet for en effektiv, forpliktende, utviklingsvennlig klimaavtale bør være kirkens klimapolitiske hovedmål ligger det i dette et ønske om en faktisk prioritering, slik at andre viktige klimapolitiske saker underordnes hovedmålet. Jeg ønsker meg at argumentasjon og utspill for andre klimapolitiske saker utarbeides slik at de alltid bygger opp under det viktigste – en klimaavtale som får ned klimagassutslippene og samtidig gjør det mulig å realisere retten til utvikling.  For eksempel: Når kirken arbeider for andre politiske saker, som for eksempel vern av Barentshavet eller temabaserte investeringer i Statens Pensjonsfond Utland (”oljefondet”), bør en søke en strategisk tilnærming som også øker det politiske presset for en effektiv, forpliktende, utviklingsvennlig klimaavtale. Argumentasjonen bør derfor bygges rundt det faktum at en effektiv, forpliktende utviklingsvennlig klimaavtale vil ha implikasjoner for hva Norge kan ”tillate” seg å gjøre: slipper vi ut mer klimagasser er vi samtidig med på å frata fattige mennesker i Sør deres rett til utvikling.  Når det er sagt er jeg sterk tilhenger av at kirken engasjerer seg i spørsmål om norsk petroleumspolitikk. Vi er nødt til å minimere produksjon og forbruk av fossile brensler lenge før lagrene er tomme. Men norsk olje- og gassproduksjon er på mange måter et tabu i norsk klimadebatt. Den som krever stans eller utfasing av norsk oljeproduksjon blir latterliggjort som en useriøs eller urealistisk aktør. Den norske kirke kan være den aktøren som går foran og bryter dette tabuet og klimavedtaket (pkt 4) er et godt første steg på veien.  Betydningen av nettopp å fremme slike krav om utfasing av norsk petroleumsproduksjon innenfor en større strategi for en effektiv, forpliktende, utviklingsvennlig klimaavtale er imidlertid viktig å understreke: En eventuell stans i oljeproduksjonen må skje som ledd i gjennomføringen av en slik avtale. Dersom oljekranene ble stengt med det samme ville vi jo bidratt til at fattige, oljeimporterende land ble de mest skadelidende. Oljeprisen ville steget drastisk og fattige, oljeimporterende land ville måtte bruke enda flere midler på nødvendig olje i stedet for skole, helse eller annen velferd. Krav om kutt i norsk oljeproduksjon må derfor kombineres med argumentasjon for en effektiv, forpliktende, utviklingsvennlig klimaavtale.  

3. Tre forutsetninger

Det er slik jeg ser det tre hovedforutsetninger som må innfris dersom klimavedtaket skal implementeres på en effektiv måte. De to første nevner jeg helt kort, den tredje utdyper jeg. Forutsetning 1: Grasrotforankring

For det første må klimavedtaket grasrotforankres. Kirke-Norges søndagsskolelærere, eldretreffdeltakere, tensingere og andre vanlige kirke-folk må kjenne innholdet i vedtaket og kjenne identitet til kirkens klimaengasjement. Arbeidet med grasrotforankring er godt i gang, det er jo også fra grasroten at mye av klimaarbeidet er initiert. Som det påpekes i kirkemøtekomiteens merknader bør dette arbeidet systematiseres bedre enn i dag, slik at det i mindre grad beror på lokale ildsjelers engasjement (dette ikke til forkleinelse for lokale ildsjeler – de gjør en kjempejobb og er nødvendige når vi skal lykkes i å forandre verden). Grønn kirkebok og Grønne menigheter er eksempler på redskaper for å få dette til. Jeg mener imidlertid at kirken også bør bli flinkere til å utvikle og bruke politiske handlingsalternativer lokalt, og aktivt påvirke politiske beslutninger samtidig som en søker å leve mest mulig klimavennlig. 

Forutsetning 2: Eliteforankring

For det andre må klimavedtaket eliteforankres. Elitene i Kirke-Norge, det være seg biskopene, de sentralkirkelige råd eller professorene på presteutdanningene må alle skoleres i klimasaken, klimateologi og klimapolitikk. Jeg ønsker meg for eksempel mer teologisk og kontekstuell refleksjon: Hvilke bibelfortellinger oppleves som meningsfulle, håpsskapende og handlingsskapende for oss i Nord i møte med truet liv og en urettferdig verden? I sine travle hverdager må kirke-eliten gi klimasaken forrang foran andre viktige saker. Dette er mange på elitenivå godt i gang med, men også her er arbeidet til en viss grad ildsjel-preget og vil nyte godt av større systematisering.  Klimaengasjementet må forstås og kjennes som en kristenplikt og en helt sentral del av kristen identitet, både på grasrot- og elitenivå. Både grasrotforankringen og eliteforankringen bør ha som mål å gi Kirke-Norge selvtillit på sitt eget klimaengasjement.  

Forutsetning 3: Maktanalyse

I tillegg bør kirkens klimaengasjement gjennomsyres av en mer grunnleggende maktanalyse enn det som i dag er tilfelle. Klimavedtaket spesielt og kirkens klimaengasjement generelt mener jeg preges av en harmonisk grunnforståelse, en harmonimodell, som underkjenner at klimaproblemet opprettholdes fordi verdens mektige tjener på det. Det er disse kreftene, i oljeindustrien og i rike land, som må utfordres og forandres dersom klimaendringene skal unngås. Harmonimodellen gjør at man i stedet for å legge strategier for hvordan kirken kan bidra til å oppnå resultater, støtter bra tiltak og viktige klimapolitiske saker litt i hytt og pine. Klimavedtaket fremstår også derfor som en delvis ukoordinert listing av mange bra tiltak, uten noen klar prioritering av hvilken adressat som er viktigst, hvilke saker som er viktigst og hvordan det er mest effektivt å arbeide med dem.  Harmonimodellen bidrar også til at kirken ikke ser sin egen rolle klart, dvs hva som er kirkens eget maktpotensial og hvordan kirken anvender det mest effektivt.  For å si det med et hjertesukk: Erik Solheims utfordring til kirkemøtet, som åpner hele vedtaket, irriterer meg. Miljø- og utviklingsminister Erik Solheim besto på kirkemøtet etter mitt skjønn ikke den grunnleggende politiker-testen, den en kan bruke til å sile politikere med store ord fra politikere med evne til forandring. Testen er et enkelt spørsmål: Hva sier du, som jeg selv ikke kunne sagt? Det vil si, bruker politikeren sin posisjon og sin makt til faktisk å vise handlekraft utover hva vi vanlige innbyggere kan? Vedkjenner politikeren seg sin makt og vet å bruke den? I det sitatet som åpner hele klimavedtaket har Solheim helt rett. Alt han sier er riktig og vi kan alle være enig i det. Men vi trenger ikke politikere til å inspirere oss. Vi trenger ikke politikere som inviterer folket til klimaløft eller vil ha kirken med på klimadugnad. Vi trenger politikere som handler effektivt til klimaets beste. Jeg kan ikke se at Solheim i sin tale til kirkemøtet sa noe annet enn det vi vanlige borgere kunne sagt. Dét må vi faktisk kunne forvente av han. Kirkemøtet burde ha gjennomskuet han når han ikke levde opp til disse forventningene. I stedet lot kirkemøtet en minister åpne hele sitt vedtak. Dette er å mangle bevissthet om sin egen rolle og makt. Premieeksempel på harmonimodell!  Fordi harmonimodellen underkjenner at klimaproblemet er et maktspørsmål er mye av kirkens klimaengasjement preget av et individorientert arbeid for holdnings- og  livsstilsendringer. Kirkemøtets klimavedtak opplever jeg her som bedre enn det generelle bildet, fordi det i tillegg til en utfordring til kirkens egne organer og enkeltmennesker også utfordrer politiske myndigheter (prioriteringen av hva som er viktigst for klimaet er imidlertid ikke tydelig). Det er mye mulig han ikke er gjengitt korrekt, men Kirkerådsdirektørens uttalelse til Vårt Land (29.2.08) oppsummerer uansett godt den utbredte individ/enkeltmenighet-orienteringen: ”Den viktigste prosessen for å bli Grønn Menighet eller Miljøfyrtårn, er den som skjer i den enkelte”. Dette er etter min mening en for lite effektiv og for lite resultatorientert strategi i møte med klimaproblemets enorme dimensjoner. Det er en pietismens innadvendte strategi. Pietisme, med sitt fokus på enkeltmenneskets forsakelse og selvdisiplin, synes kanskje nærliggende som klimastrategi sett i lys av den rike del av verdens store overforbruk. Men en individorientert pietisme fungerer dårlig som den politiske strategien klimasaken fordrer, fordi det ”å begynne med seg selv” eller ”feie for egen dør” blir et hinder for å komme videre til å kreve systematisk endring av hele vårt samfunns levesett. Det viktigste i klimasaken er nemlig ikke de prosessene som skjer i hver enkelts sinn eller i hver enkelt menighet, det er ikke enkeltmenneskers holdninger eller livsstilsvalg. Det viktigste er systemisk: Å få på plass et effektivt politisk rammeverk som sikrer at klimagassutslippene går ned og at dette skjer på en måte som sikrer alle mennesker rett til utvikling. Dette betyr ikke at det er meningsløst å forsøke å leve miljøvennlig. Tvert imot, det er særdeles positivt. Men livsstilsendringer og holdningsendringer må ikke forstås som mål i seg selv, men strategiske verktøy for å få på plass politiske systemer som vil institusjonalisere en mer klimavennlig og mer rettferdig verden. Klimaproblemet er av slike voldsomme dimensjoner at det er liten mening i å kildesortere dersom det ikke er knyttet til et politisk arbeid for å flytte makt i klimavennlig retning på et mer overordnet og systematisk nivå. Å arbeide for slike politiske endringer er ikke farlig. Det er å si at ”vi trenger hjelp” til å gjøre livene våre klimavennlige: Politiske systemer er nødvendige for å sikre at alle lever klimavennlig og rettferdig. Klimavedtakets formulering er her god: ”Politiske myndigheter må iverksette nødvendige tiltak og kreve noe av oss alle”.  For å oppsummere: Kirken, både lokalt og sentralt, må våge å være farlig for makthavere. Til dette ligger det å tåle latterliggjøring, umyndiggjøring og usynliggjøring. Dette er kanskje en mer uvant rolle for en statskirke, enn for mange av våre søsterkirker omkring i verden. Det er derfor grasrotforankring og eliteforankring er så viktig; det skal gi oss selvtillit på eget klimaengasjement.  

4. Bærekraftreformen

Sentralt i klimavedtaket står bærekraftreformen. Jeg synes ideen om en bærekraftreform er god. En bærekraftreform bør, slik sakspapirene også hevder, være en anledning til å styrke kirkens klimaarbeid, ikke minst gjennom å koordinere og systematisere det.  Jeg mener også bærekraftreformens hovedhensikt bør være å få på plass en effektiv, forpliktende, utviklingsvennlig klimaavtale. Bærekraftreformen bør ta mål av seg til nettopp å skape håp og handlekraft i forhold til dette politiske målet: Håp om at en slik internasjonal avtale faktisk er mulig å få til og handlekraft for å få fremdrift i arbeidet. Både håps- og handlekraftdimensjonen må forankres i kirkens grasrot og elite og arbeidet må bygge på en maktanalyse.  Kanskje vil noen være uenige med meg i at en reform i Den norske kirke skal ha et politisk hovedmål. Men hva er vitsen med en bærekraftreform, om ikke faktisk å sørge for at den utgjør en avgjørende forskjell for klimaet? Som jeg har vært inne på, klimaproblemet er ikke primært et profetisk eller moralsk problem. Klimaproblemet er primært et politisk problem (idet det handler om maktfordeling) og krever politiske løsninger. Å bidra til den viktigste av disse politiske løsningene må være reformens hovedhensikt.  Det ligger i dette at når en milepælsplan skal utarbeides bør det gjøres noen faktiske valg og prioriteringer. Kanskje holder det med to milepæler i løpet av en tiårsperiode? Under hver av disse milepælene bør det så knyttes konkrete undermål som har relevans for hva man ønsker å ha oppnådd. Den ene av milepælene bør knyttes til klimatoppmøtet i København i 2009. Den andre kan for eksempel være knyttet til grønne menigheter / miljøfyrtårn, for eksempel at innen et gitt tidspunkt skal alle menigheter skal være grønne. Hvis en lander på disse to vil det være mulig å lage en strategisk dynamikk, der arbeidet for en effektiv, forpliktende, utvikling klimaavtale styrkes direkte av at flere og flere menigheter blir grønne. For eksempel: Hvis kirken selv forsøker å skru ned temperaturen eller reise med tog, må det skje koordinert med at vi sier til Jens Stoltenberg og Erik Solheim at de må arbeide for en effektiv, forpliktende, utviklingsvennlig klimaavtale. En kirkelig dugnad for å få ned vårt eget energiforbruk må skje som en aksjon med klar beskjed til politikerne: Vi gjør vår del av jobben – dere må gjøre deres.  For å få dette til må kirken bidra til å gjøre det mulig å arbeide med internasjonale , politiske spørsmål fra menighet og lokalsamfunn. Kirken må her bidra til å utvikle gode handlingsalternativer som bygger en bro for påvirkning fra det lokale til det globale. Gjeldsslettekampanjen Jubilee 2000 er et eksempel på en kirkelig inspirert kampanje som klarte nettopp dette og som var avgjørende for å få på plass gjeldsletteløsninger for fattige land. Klimasaken egner seg godt for et tilsvarende arbeid, fordi hvert enkelt lokalsamfunn og kommunestyrer tar beslutninger som har direkte konsekvenser for globale klimaendringer. Faren er imidlertid at det globale rettferdsperspektivet drukner. Mens vi i gjeldskampanjen var vi nødt til å tenke stort i ambisjonsnivå og argumentasjon fordi beslutningstakerne var så langt borte, er utfordringen i klimasaken å beholde hovedfokuset på det globale hovedmålet, samtidig som vi også holder lokale beslutningstakere ansvarlig for klimaendringer. Hvis vi lykkes med dette, åpner det for en spennende fornyelse av kirkens diakoni i lokalsamfunnene, ved at menighetene utfordrer lokale myndigheter. Kirkens Nødhjelps klimavitne-konsept er et utgangspunkt for å skape en slik bro mellom lokalt og globalt. Kommunikasjonskonseptet synliggjør at alle mennesker i vår samtid er klimavitner – vitne til klimaendringer – og at dette er en erfaring som forplikter. Klimavitner fra sør, som allerede rammes, utfordrer oss til å arbeide sammen med dem for forandring. Dette konseptet vil bli utviklet som et handlingsalternativ i klimaspørsmålet, sannsynligvis i samarbeid med mange av de samme internasjonale samarbeidspartnerne som var drivkreftene bak Jubilee 2000-kampanjen. Gjennom blant annet de to neste fasteaksjonene vil det bli utviklet materiell til bruk av enkeltpersoner og i ulike deler av menigheten. Kirkens Nødhjelp kommer også til å organisere (klimavennlig!) reise til København under klimatoppmøtet i desember 09 og forsøker å fasilitere bred tilstedeværelse fra norsk kirkeliv der. Det arrangeres en stor kirkelig side-event til toppmøtet, blant annet med et slags symbolsk klimarettsak der politikere fra flere land står tiltalt og hvor klimavitner gir sine vitnemål. I gudstjenester vil det være mulig å lytte til klimavitnesbyrd fra hele verden. Som det står i klimavedtaket fra kirkemøtet, bør bærekraftreformen også innebære systematisk samarbeid med Kirkens Nødhjelp om klimaspørsmålets globale dimensjoner. 

5. Avslutning

I denne kommentaren til kirkemøtets klimavedtak har jeg argumentert for at en effektiv, forpliktende, utviklingsvennlig klimaavtale må være hovedmålet for Den norske kirkes klimaengasjement. Dette målet bør være retningsgivende for hvordan klimavedtaket realiseres på alle ulike nivå i kirkelandskapet. Dette innebærer: 

• At kirkens arbeid for en slik avtale realisert bør få førsteprioritet over andre viktige (klimapolitiske) saker. Kirkens klimapolitiske argumentasjon og kommunikasjonsarbeidet generelt bør spisses for å fronte denne prioriteringen
• At kirken lokalt og sentralt gir dette klimapolitiske arbeidet forrang foran individorienterte tiltak. I klartekst: I den grad det er noen konflikt, mener jeg fokus på holdningsendring for enklere livsstil bør underordnes det klimapolitiske arbeidet. Dette fordi den klimapolitiske veien vil løse klimaproblemet raskere enn den individorienterte veien idet et klimavennlig system er en forutsetning for at hver enkelt fullt og helt skal kunne leve klimavennlig og rettferdig.
• At dette klimapolitiske hovedmålet også blir bærekraftreformens hovedmål. Bærekraftreformen må skape håp og handlekraft som gjør hovedmålet mulig. Jeg foreslår at kirkens arbeid med å gjøre sin egen virksomhet klimavennlig blir en aksjon for å nå hovedmålet, og at dette gjennomsyrer aktivitetene på alle nivå.

..................................

Tale Hungnes (29) er medlem av Mellomkirkelig råd. Hun har mastergrad i menneskerettigheter, med grunnutdanning i statsvitenskap og drama- og teaterkommunikasjon. Hun har gjennom de siste femten årene vært aktiv i ulike kirkelige sammenhenger, fra Salem, Laget, tensing og Forbundet til Changemaker og Kirkenes Verdensråd. Hun arbeider nå som seksjonsleder i Kirkens