Særtrykk av et kapittel i boken "Økonomi, natur og kultur -praktiske eksempler" av Stig Ingebrigtsen og Ove D. Jakobsen, Abstrakt forlag, Oslo 2006. I tillegg følger en kort oppdatering av arbeidet etter 2006.

 Den negative trenden var ganske lik i de vestlige land som var med i undersøkelsen, og gjaldt definitivt også for Norge. 14 år etter Brundtland-kommisjonen og ni år etter Rio-konferansen er dette nedslående og deprimerende lesning for alle som er opptatt av en samfunnsutvikling som er bærekraftig, og som ønsker å ivareta behovene til alle nå levende mennesker og fremtidige generasjoner på en rettferdig måte.

Men helt i slutten av artikkelen kom et bemerkelsesverdig unntak:

"Det finnes likevel en del miljøer som viser en motgående trend, og som viser en større vilje til å gi avkall på materielle goder til fordel for miljøet. Dette gjelder bl.a. de kirkeaktive." Omtrent slik sluttet artikkelen. Hva er bakgrunnen for dette utsagn?

Mange er overrasket over å høre at kirken er opptatt av miljøspørsmål. Noen er positivt overrasket, andre mener at dette er enn utidig politisering av kirken og at det ikke har noe å gjøre med kirkens egentlige oppdrag. Dessuten har de kanskje aldri opplevd eller hørt at deres lokale prest har tatt opp slike spørsmål.

Som ansvarlig for miljø-spørsmål i Kirkerådet, Den norske kirkes (Dnk) nasjonale sekretariat, arbeidet jeg våren 2001 med en evaluering av kirkens arbeid med disse spørsmål i de fire foregående år. Jeg ble selv overrasket over denne for kirken gledelige meldingen i Aftenposten, og siden Kirkemøtet, Dnks øverste organ skulle behandle dette tema senere på høsten, ga vi i Kirkerådet Stiftelsen Kirkeforskning i oppdrag å lage en nærmere analyse av disse data. Denne forskningsrapporten, som ble kalt "Grønn vekkelse?", bekreftet at det var en signifikant forskjell som viser de "kirkeaktives" positive miljøengasjement.

I dette kapittel skal jeg gi en kort oversikt over hvorfor kirken er engasjert i disse spørsmål, og hva Dnk har sagt og gjort, særlig de siste 10 år.

Jeg ønsker å gi en nærmere beskrivelse av noen konkrete eksempler, både internasjonalt, nasjonalt og lokalt og peke til slutt på veien videre. Det er dessuten nødvendig å gi innledningsvis en kort beskrivelse av spørsmålet hvem Den norske kirke er.

Over 85% av befolkningen i Norge er pr. 2004 medlemmer av Dnk. Kirken er organisert i ca. 1300 menigheter lokalt og 11 bispedømmer regionalt. Hvert år avholdes det ca. 67.000 gudstjenester i de 1600 kirkebygg som Dnk eier. 1300 prester og 6700 andre ansatte - ved siden av en enorm mengde frivillig engasjerte - gjør Dnk til den største organisasjonen i Norge med en struktur og et nettverk som dekker hver eneste bygd. Denne størrelsen og en mangslungen organisasjon kan lett virke uoversiktlig og komplisert, og for å kunne forstå kirkelige uttalelser og aktiviteter er det derfor viktig å ha en viss kunnskap om kirkens organisasjonskart.

For mange er det et likhetstrekk mellom kirken og den lokale presten. Historisk sett er det forståelig at det er den mange hundre år gamle embetslinjen med soknepresten lokalt og biskopen regionalt som er i folks bevissthet. Hver biskop leder suverent sitt bispedømme, men siden 1934 har man også samlet seg i Bispemøtet, og på denne måten opptrådt samlet som bispekollegium.

Men parallelt med en demokratisering av samfunnet har det også skjedd en demokratisering av kirken. Ved siden av embetsstrukturen har det siden 1920 etablert seg en rådslinje.

Hvert fjerde år velges det menighetsråd lokalt og bispedømmeråd regionalt. Når alle bispedømmerådene (inkl. biskopene) samles en gang i året for en uke, så utgjør de Kirkemøtet, kirkens øverste organ som på sett og vis i sin funksjon kan sammenlignes med Stortinget.

Kirkemøtet på sin side velger i hver periode Kirkerådet ("regjering") som ivareta Kirkemøtet mellom samlingene, og dessuten Mellomkirkelig råd ("utenriksdepartement") og Samisk kirkeråd.

I 1996 vedtok Stortinget en ny kirkelov og gikk inn for å opprettholde statskirkeordningen, med Kongen som Kirkens institusjonell overhode, samtidig som man gav kirkelige organer økt selvstyre. Lover som berører kirken vedtas av Stortinget og finansieringen av Kirkens virksomhet er en blanding av offentlige midler fra stat og kommune, og frivillige gaver.

Spørsmålet om Kirken er rik eller fattig er ikke så lett å besvare, siden man i liten grad har råderett over verdier som anses som kirkelige. Slike verdier i form av eiendommer (særlig prestegårder og skogeiendommer), og gjennom salg av slike eiendommer i historiens løp forvaltes av et eget rettssubjekt, Opplysningsvesenets fond (OVF) som styres etter en egen lov. Fondets administrasjon anslår verdien av fondets aktiva til 4-4,5 milliarder kroner totalt (årsrapport 2003), derav finanskapitalen til i underkant av 1,3 milliarder kroner.

Man har beregnet den årlige ytelse til kirkelige formål (for eksempel også drift av prestegårder) til totalt 135 millioner kroner, derav går ca. 25 millioner kroner til kirkelige prosjekter nasjonalt, regionalt og lokalt. Dette beløpet forvaltes av Kirkerådet.

Ut fra dette er kirken en del av det offentlige i Norge, men det er samtidig også en selvstendig organisasjon. Det er for tiden nedsatt et utvalg av Stortinget som skal utrede det fremtidige forholdet mellom kirke og stat. Det såkalte Gjønnes-utvalget skal avgi sin uttalelse i slutten av 2005. Uten å ta deres anbefaling på forskudd, er det mye som tyder på at statskirkeordningen på lengre sikt vil bli avviklet.

Den norske kirke er først og fremst et trossamfunn basert på Bibelen og bekjennelsesskriftene.

Gjennom dette har kirken vært et tros- og livsynsfelleskap og gitt et fundament for holdninger og livspraksis til mennesker i generasjoner. Den har vært – og ønsket å være - en etisk premissleverandør både for den enkelte kristne og for samfunnet. Dessuten er kirken en eldgammel bærer av tradisjon og kulturverdier. I hverdag og fest, og kanskje særlig ved store veivalg i livet, har kirken vært et ankerfeste og referansepunkt for mange. På spørsmålet hvorfor kirken som kulturinstitusjon også er opptatt av spørsmål om miljø og bærekraftig utvikling kunne man gi flere begrunnelser.

Kirkemøtet 2003 uttalte i denne sammenhengen:

Det grunnleggende utgangspunkt er en rekke bibeltekster, og oppfattelsen av Gud som Skaper og Herre, og mennesket som skapt og forvalter er grunnleggende for både Det gamle og Det nye testamente.

Menneskenes egoistiske streben etter rikdom og utnyttelse av andre blir gang på gang kritisert i harde ordelag både i Det gamle og Det nye testamente, selv om menneskene forsøker å rettferdiggjøre seg selv med feiring av gudstjenester og fromme handlinger.

Et eksempel fra Det gamle testamente:

I det nye testamente sier Jesus i Bergpreken (Matteus 6)

I en tale om en fremtidig dom av menneskene sier Jesus (Matteus 25):

Disse tekstene er temmelig radikale i kritikken av en menneskelig selvforståelse som gjør seg selv til Herre og eier av skaperverket og bruker jordens ressurser ensidig til egen vinning.

I nesten hver gudstjeneste bes det et forbønnsledd som etter "Gudstjenesteboka" lyder slik
"Gi fred på jorden, med frihet og rettferd for alle. Lær oss å verne om menneskets verd fra livets begynnelse til livets slutt. Forbarm deg over dem som lever i fattigdom og nød. Hjelp oss å ta vare på ditt skaperverk og dele dine gaver rett."

I forbindelse med menighetens takkoffer bes det en kort bønn når de innsamlede gavene bæres frem til alteret…

I tillegg lever også kirken i dag i en tiltagende globalisering, og får bedre og bedre kontakt med trossøsken som lever i fattigdom og er truet av miljøødeleggelser. Da skulle ingen være forundret at et slikt entydig og radikalt fundament fører til en tydelig kritikk fra Kirkens side overfor en ensidig markedsliberalistisk økonomistyring som sikrer noen rikdom, men går på bekostning av andre mennesker og livsmiljøet. Man burde heller stille seg spørsmålet hvorfor kirken ikke er kommet enda tidligere på banen, og er enda tydeligere i handling og tale. Det er umulig å skille mellom en søndagstro og en hverdagspaksis.

Kirkerådets leder Thor Bjarne Bore sa i sin åpningstale til Kirkemøtet 2004 om kirkens forpliktelse overfor verden:

På mange måter gjenspeiler kirkens bevissthet på miljø- og fordelingsspørsmål bevisstheten i samfunnet. Likevel har Kirken ofte vært tidlig ute med å ta opp slike spørsmål.

Allerede Bispemøtet 1969 vedtok en uttalelse under overskrift "Forurensing av natur og folkeliv". Her ble konkrete miljøproblemer nevnt, som "taler til ansvarsbevisstheten hos den enkelte. Men samtidig dreier det seg om et samfunnsproblem av foruligende omfang. Det vil bare kunne løses gjennom betydelige løft fra fellesskapets side. Skal utfordringen møtes effektivt, vil det innebære en oppbremsing i vår velstandsvekst. Dette er imidlertid et offer vi som folk- og som sivilisasjon- er nødt til å ta på oss. Vår tro på Gud som skaper gir mennesket en hellig forpliktelse til å ta vare på hans skaperverk. Og det grunnleggende bud "Du skal ikke stjele" forbyr oss å bruke opp ressurser som med rette tilhører barn og barnebarn." (Protokoll Bispemøtet 1969)

Kirkenes Verdensråd programfestet arbeidet med "Justice, peace and integrity of creation" allerede i 1983 i Vancouver, dette var fire år før Brundtland-kommisjonen la fram rapporten Vår felles framtid for FN. Forsker Oluf Langhelle i Rogalandsforskning, som har tatt doktorgrad på "bærekraftig utvikling" mener i denne sammenhengen at selve begrepet sustainable development ble brukt/etablert for første gang i dette kirkelige arbeid.

I Den norske kirke er uttalelsen "Vern om livet" fra Kirkemøtet 1989 sentral: "Vi må som samfunn handle ut fra den forutsetning at ekspertenes dystreste spådommer om tidspunkt for det økologiske sammenbrudd kan vise seg riktig. Hvis vi velger mindre radikale løsninger, løper vi en livsfarlig risiko."

I 1992 ble utredningen "Forbrukersamfunnet som etisk utfordring" lagt fram for Bispemøtet. Bispemøtet vedtok en lengre uttalelse om emnet, og både utredningen og uttalelsen vakte oppsikt i så vel kirke, som det politiske miljø og i arbeidslivet.

Vedtaket i 1996 regner opp ni områder for konkret handling for årene fremover: Fondsforvaltning, Merkeordning for rettferdige varer, Ressursbevissthet, Bruk av tid og penger, Menneskesynet i forbrukerkulturen, Urbefolkninger, Gjeldssanering for de fattigste land, Klima, Grønn skatt.

På mange måter var dette vedtaket oppstarten til et omfattende arbeid sentralt, på bispedømmenivå og i mange menigheter. Det er oppsiktsvekkende at dette engasjement har blitt enstemmig bekreftet og videreutviklet fra tre kirkemøter med ny sammensetning. Gjennom dette viser Dnk en gledelig enstemmighet på tvers av alle andre mulige skillelinjer.

Så foretok Kirkemøtet 2001 på nytt en behandling av sakskomplekset på bakgrunn av en omfattende evaluering av arbeidet så langt. I vedtaket fra Kirkemøtet 2001 ble det sagt at …Visjonen må være å gjøre kirken til verdens største miljøbevegelse. og at tema…"Forbruk og rettferd" angår hele menigheten.

Kirkemøtet 2003 behandlet tema under overskriften "Vern om havet". Bakgrunnen for denne behandlingen og et vedtak som omhandlet spesielt forvaltningen av våre nordlige havområder med spesielt fokus på fiskeriforvaltningen, oppdrettsnæringen og oljeutvinningen skal beskrives nærmere nedenfor. At Kirkemøtet denne gangen vedtok å innføre feiringen av "Skaperverkets dag/skaperverkets periode"som en integrert del i Kirkeåret, kan i fremtiden bli til en av de viktigste bidrag kirken kan levere til en jevnlig påminnelse av vårt gudgitte forvalteransvar. Det kan bidra til at vi ser oss selv som en integrert del av skaperverket, og dermed bl.a. fremme verdiene takknemlighet, ydmykhet og ansvar.

Søndag 22. juni 2002 startet et underlig følge til en firedagers seilas og seminarrekke.

Under overskriften "Protecting the riches of the seas - the North Sea Sailing Seminar 22 -25 june 2003" med undertittel "a church initiative for dialogue on sustainable development" samlet Den norske kirke over 60 representanter fra politikk og forvaltning, forskning, miljøvern og næringsliv i Norge, sammen med representanter for kirker fra åtte land rundt Nordsjøen til en pilgrimsreise på Nordsjøen fra Egersund og Stavanger i sør via Moster, Bergen, Ålesund, Geirangerfjorden til Trondheim. Deltakerne skulle drøfte hva bærekraftig utvikling betyr for vårt felles hav, Nordsjøen og landene rundt.

Et vesentlig utgangspunkt for seilasen var kontakten med den ortodokse patriarken av Konstantinopel sommeren 2002 i Oslo. Patriark Bartolomeus mottok denne gangen Sofie-prisen for sitt langvarige engasjement for verdens hav. Gjennom denne kontakten ble Dnk forspurt om vi kunne delta å forberede hans planlagte seminar/seilas på Østersjøen i begynnelsen av juni 2003.

I juli samme år skulle Europas kirker samles i Trondheim til generalforsamlingen i Konferansen av europeiske kirker, og over 1000 delegater fra de fleste europeiske land skulle komme. I kontakten med patriark Bartolomeus ga vi uttrykk for at vi ønsket å knytte hans seilas på Østersjøen til denne konferansen ved å arrangere en egen seilas med fokus på Nordsjøen. Med utgangspunkt i at olje- og fiskerinæringen utgjør de desidert viktigste næringsområder i Norge, ønsket vi å invitere forskjellige aktører til en dialog om hva bærekraftig utvikling betyr for Nordsjøen. Hvordan skal vi forvalte havets ressurser etisk forsvarlig? Hvordan kan vi samarbeide om dette?

Vi tok kontakt med politikk, forvaltning, forskning, miljøorganisasjoner og næringsliv, og utviklet konseptet. Mål var å skape en felles møteplass for sentrale aktører for samtale og noen dagers samvær.

På vår første etappe var vi så heldige å bli invitert om bord på G.O. Sars, havforskningsinstituttets helt nye flaggskip og verdens mest avanserte forskningsskip. Vi startet med omvisning på Oljemuseet i Stavanger og feiring av en stor økumenisk gudstjeneste i Egersund, en av Norges viktigste fiskerihavner.

Mandag 23. juni ble det avholdt et dagsseminar på Utstein kloster med tema: "Towards an ecological ethos: Oil and gas resources."

Oljeminister Einar Steensnæs, representanter for miljøorganisasjoner, forskning og oljeindustrien diskuterte bl.a. farer for økosystemer gjennom oljeutvinning og oljetransport langs kysten. Selvfølgelig sto den dagsaktuelle mulige åpningen / utvidelsen av oljeutvinning i Lofotregionen og Barentshavet øverst på sakslisten.

Om ettermiddagen reiste følget ombord på G.O. Sars videre til Moster, der miljøvernminster Børge Brende kom ombord og sammen med folk fra lokalmiljøet feiret man en kveldsmesse i gamle Moster kirke, den eldste kirke og kristendommens vugge i Norge.

Forskningssjef Gary Gardner fra World Watch Institute holdt et foredrag ombord om et hovedtema i årets "State of the world": "The significance of religions for environmental protection." Dette dannet grunnlaget for en spennende samtale om våre felles røtter i deltakernes ortodokse, keltiske og nordiske tradisjoner og tenkemåter, og hva dette betyr i dagens leting etter prinsipper for en bærekraftig utvikling og forvaltning.

Tirsdag 24.juni var det et dagsseminar i Aquariet i Bergen,der representanter for kystfiskere, oppdrettsnæringen, forskning, naturvern, politikk og forvaltning diskuterte temaet "Towards an ecological ethos: Fisheries and sea farming".

Reisen fortsatte fra Bergen på hurtigruteskipet "MS Finmarken" med et dagsseminar ombord på veien til Trondheim. Her var et av de sentrale temaer presentasjonen av en ny model for kretsløpsøkonomi, presentert av Stig Ingebriktsen og Ove Jakobsen.

De kirkelige delegatene arbeidet underveis med en slutterklæring fra denne reisen som ble undertegnet etter at man hadde passert Geirangerfjorden.

Det manglet så visst ikke på oppmerksomhet, og med en patriark og flere biskoper og ministre i reisefølget fikk seilasen stor medieoppmerksomhet hele veien. FNs generalsekretær Kofi Annan hørte under et norgesbesøk om denne seilasen, og ba om å få tilsendt et eksemplar av Geiranger-erklæringen.

BBC, NRK, Aftenposten, Vårt Land, Stavanger Aftenblad, Bergens Tidende, og en god del flere har deltatt, rapportert og kommentert. Vedlagte presseklipp gir et bilde av medias dekning. Kommentaren "Grønnere Gudstro" i Aftenposten 2. juli 2003 skriver eksempelvis:

… Spørsmålet, etter hvert som miljøengasjementet brer seg, er hvor kraftfull en allianse mellom miljøvernere som har vitenskap som viktigste våpen og en kirke med moralsk autoritet og kontakt med grasrota blir. Er dette flotte ord, eller vil noe skje. Kirken avgjør selv om dette skal være en kjekk måte å få litt positiv omtale på, eller om det er alvorlig ment. "

For Dnk har denne seilasen vært en viktig erfaring at det er mulig for en kirke, en gruppe, organisasjon eller et enkelmenneske å gjøre ting som man i utgangspunktet kanskje trodde var litt vilt. Changemaker, ungdomsorganisasjonen i Kirkens Nødhjelp har rett med sitt slagord: "Ja visst kan jeg forandre verden!" Det gjelder å se utfordringen og muligheten, å utvikle en visjon, dele den med andre, og arbeide målrettet og med pågangsmot, kreativitet og dristighet.

Kirkemøtet 2003 behandlet altså, på bakgrunnen av seilasen og Geiranger-deklarasjonen, saken "Vern om havet". I vedtaket minnet Kirkemøtet regjeringen om å følge "føre-var"-prinsippet når det gjelder spørsmål om oljeutvinning i nord-områdene. Som vanlig: Noen jublet, noen ville ha seg frabedt kirkens inblanding i "politiske" og økonomiske spørsmål. Uansett ble denne seilasen et godt eksempel for kirkens rolle som initiativtaker for dialog og samtale rundt etiske og økologiske sider ved samfunnsutviklingen.

Dessuten var seilasen et godt eksempel for en samarbeidsarena, både når det gjelder kirkens egen struktur fra lokalt, via regionalt, nasjonalt og til internasjonalt nivå, og mellom forskjellige aktører fra politikk, forvaltning, forskning, næring og miljøvern. Men kirken som vert kunne man møtes på "nøytralt grunn".

Andre eksempler for et tydelig engasjement fra Kirkens side, som her av plasshensyn ikke kan beskrives nærmere, er diskusjon rundt bygging av nye gasskraftverk og forurensning fra atomanlegget i Sellafield.

Heldigvis kunne man etter hvert gi mange eksempler for et lokalt kirkelig engasjement for miljø, rettferd og bærekraft. Når dette skrives (januar 2005) uttaler for eksempel biskop Finn Wagle seg svært negativt om offshore-racet i Trondheimsfjorden som er planlagt til sommeren. Mens ordfører, turistsjef og næringsliv i Trondheim jubler, sier biskopen til Adresseavisen:
Jeg stiller meg undrende til at man ikke har tatt kraftigere til motmæle i Oslo, kirken inkludert. For det som kommer til uttrykk gjennom et arrangement som dette, kan ikke beskrives som noe annet enn terror mot skaperverket.

Slike utsagn vekker selvfølgelig motstand og debatt. Noen timer senere er mange innlegg å lese på Adresseavisens internettside. Ikke uventet kritiseres han av FrPs Per Sandberg, som er førstekandidat til Stortinget for Sør-Trøndelag FrP:

Noen ganger er det et lokalt kirkelig engasjement som kan få både nasjonale og internasjonale konsekvenser. Her sitter Dnk på svært gode erfaringer gjennom det årelange og vedvarende engasjement som den lokale kirke i lofotregionen har opparbeidet seg. Her er den lokale kirken meget synlig i sitt lokalsamfunn og dens problemer. Ved å gjennomføre internasjonale konferanser om kystsamfunn og deres aktuelle utfordringer har man her opparbeidet seg et stort internasjonalt kontaktnett. Sentralt i dette arbeidet sto sokneprest Harold Holtermann.

Lofotaksjonens samarbeid med Dnk sentralt og med alle biskoper i arbeidet med å stanse radioaktive utslipp fra Sellafield-anlegget, og i gjennomføringen av Nordsjø-seilasen gir mange muligheter for å fortsette arbeidet med dette sakskomplekset konkret i fremtiden. Dette gjelder også et internasjonalt og økumenisk samarbeid med de andre kirkene fra Nordsjø-seilasen. Det er allerede meldt behov, bl.a. fra Sverige - hvor kystfisket ved Sveriges vestkyst er i en akutt krise – for å lære av kirken i Lofoten. Kirken vurderer å opprette en egen økumenisk og internasjonal arbeidsgruppe som kan fortsette dialogen om havforvaltningen.

I løpet av 2003 flyttet Holtermann på seg og ble sokneprest i Hemnes, Nordland. Det tok ikke lang tid før han engasjerte seg i den nye aktuelle samfunnskonteksten:

Høsten 2004 gikk han i spissen for en aksjon i forbindelse med at et lite lokalsamfunn står i fare for å miste en bedrift med 15 arbeidsplasser. Dette er sårbart for befolkningen. Finneidfjord industrier produserer kaviar for Mills, og kaviarfabrikken går med solid overskudd. Mills har i høst 2004 kjøpt majoriteten av aksjene. Mills vurderer å flytte kaviarproduksjonen for å rasjonalisere og kanskje dermed øke fortjenesten. Dette handler om viktige arbeidsplasser i et distrikt, men for soknepresten og kirken handler det om mer enn det: Det handler om verdsetting av lokal kunnskap og kompetanse. Det handler om trygghet og tradisjon. Og ikke minst handler det om forvaltning av ressurser som Skaperen har gitt folket langs kysten.

Kirkerådet leder Thor Bjarne Bore tok dette engasjementet opp på åpning av Kirkemøtet 2004 i Bodø:

"Kirken må være nær folket, den må være på banen for å forsvare verdier som er truet: skaperverket, den økologiske balanse, og svake menneskegrupper som rammes av tankeløst overforbruk eller maksimaliserende kapitalkrefter.

Kristen tro og teologi har ikke alltid fungert som en inspirasjon til å ta vare på Guds skaperverk. Vi trenger en økologisk teologi, en teologi der kallet til omvendelse lyder klart, i tråd med den liturgi som kom etter Kirkemøtet i 1996, og i tråd med de utspill vi har sett fra våre biskoper i den senere tid."

Med det siste sikter han bl.a. på en unison kritikk fra alle kystbiskoper av den planlagte gasskraft-utbyggingen.

Når man ser på velstandsvekst og ressursforbruk i dagens samfunn, relatert til utfordringen om en bærekraftig utvikling, kan man lett bli motløs. Også i Kirken kan man bli utålmodig når man ser hvor tilsynelatende langsomt utviklingen går i organisasjonen som helhet. Samtidig er det et vel av håpstegn, når man snur seg tilbake og ser på det som var utfordring og målsetting for noen år siden. Det har faktisk skjedd mye på forholdsvis kort tid.

Kirkemøtet 1996 identifiserte ni konkrete områder for kirkens engasjement. Her skal det bare refereres noen stikkord til noen av dem for å vise dette:

Både når det gjelder det tidligere nevnte Opplysningsvesenets fond ("kirkens eget fond") og Petroleumsfondet har det pågått et stort arbeid med utvikling av etiske retningslinjer for forvaltningen med stort trykk fra kirkens side. Samtidig bestemte kirken å gi årlig 10%

av den OVF-avkastningen som kirken disponerer selv (ca. 25 millioner kroner) til søsterkirker i sør.

Kirkemøtet 1996 programfestet at Kirken skulle engasjere seg i slike spørsmål. Etter et vedvarende arbeid og et tungt engasjement både sentralt, regionalt og lokalt er Stiftelsen Max Havelaar svært oppegående, Initiativet for etisk handel i samarbeid med bl.a. LO og HSH er veletablert og i vekst, og spørsmål rundt etisk handel vinner stadig mer oppmerksomhet i offentligheten.

Kirkene i verden var sterkt engasjert i spørsmål rundt gjeldsslette, i Norge bl.a. gjennom deltakelse i aksjonen slett u-landsgjelda (SLUG). Denne aksjonen ble notert i Guines` rekordbok som verdens største underskriftsaksjon, og spørsmålet er kommet opp høyt på dagsordenen til verdens nasjoner og internasjonale økonomiske institusjoner.

Som et ledd i et verdensvidt og omfattende kirkelig klima-samarbeid, og i samarbeid med miljøorganisasjoner og NHO i Norge holdt Kirkerådets leder Thor Bjarne Bore høsten 2003 en appell foran Russlands ambassade med oppfordring å undertegne Kyote-protokollen. Selv om kirken ikke kan påberope seg alene æren for dette, så har man aktivt bidratt til både Russlands underskrift under protokollen, og Englands beslutning å stanse Sellafield-utslipp.

Det foregår på alle nivåer i kirken et arbeid om å integrere og innføre miljøledelse og miljøsertifisering i egen virksomhet. Det er gjennomført et omfattende prosjekt om miljøriktig og energieffektiv oppvarming av kirkens ca 1700 kirker, igjen i samarbeid med mange andre aktører.

Kirken er, bl.a. gjennom høringsuttaleser til regjering og storting, engasjert i utviklingen innen bio- og genteknologi, særlig med hensyn til spørsmål om livets begynnelse, fosteret og embryoets moralske og juridiske status, utvikling av medisinsk teknologi og samfunnets syn på "avvik" fra "normalen, dvs. mennesker med psykisk utviklingshemming og fysiske funksjonshemninger.

Slike håpstegn er med på å gi energi til fornyet engasjement og viser at det nytter å engasjere seg. Den tidligere omtalte undersøkelsen "Grønn vekkelse? Kirkefolkets forhold til miljøutfordringene" fra Stiftelsen Kirkeforskning (KIFO) i 2001 viser at de kirkeaktive har beveget seg i mer miljøvennlig retning – i motsetning til resten av befolkningen, særlig hva gjelder vilje til å forsake noe av vår levestandard for å fremme miljø og større rettferdighet. KIFO-rapporten forklarer denne tendensen blant annet med behandlingen og oppfølgingen av saken "Forbruk og rettferd".

I november 2002 viser en stor undersøkelse fra Maktutredningen at kirkeledere har skiftet rolle fra å være en konservativ elite i norsk historie til å være en radikal elite i spørsmål om økonomisk utjevning, forholdet mellom by og land, statlig styring og internasjonalisering. Ifølge undersøkelsen samsvarer kirkeledernes meninger i disse spørsmål med store deler av befolkningen.

Blant organisasjoner som arbeider med spørsmål om fred, rettferdighet og miljøvern legger man merke til kirkens tydeligere engasjement, og – heldigvis - vekker igjen nye forventninger.

Hva som vil stå i fokus i tiden fremover er jo i høyeste grad avhengig av de utfordringer samfunnet står overfor. I 2005 er første skritt med innføringen og feiring av en "Skaperverkets dag" i Kirkeåret et viktig tema. I friluftslivets år 2005 har Dnk oppfordret menighetene i denne sammenhengen til feiring av friluftsgudstjenester. I valgåret forsøker man dessuten å bidra til en debatt om hva som er viktige verdier for kirke og samfunn. Kirken ønsker å gjøre det tydelig for både politikere og velgere at miljø- og solidaritetsspørsmål er langt mer sentral enn medias fokus på kirkens homofili-debatt. Begrepene konservativ, radikal og liberal får en helt annen mening i denne sammenhengen.

Å utfordre partene i næringslivet, LO og NHO til en debatt om vekstideologien versus bærekraftig utvikling står også høyt på listen over ønskete aktiviteter i fremtiden.

Hva er spesielt med kirkens røst i samfunnsdebatten?

For det første må det være en styrke at samfunnsengasjementet er direkte begrunnet i et livssyn. Dette er vel også årsak til at man i kirken i mange år tydelig har sett sammenhengen mellom arbeid for fred, rettferdighet, solidaritet og miljøvern. I motsetning til mange andre samfunnsaktører som senest ved utdelingen av fredsprisen til miljøforkjemperen Wangari Maathai fra Kenya stilte sørsmål hva dette arbeid har med fred å gjøre.

Et annet aspekt er et frigjørende syn på historiens løp, som i en dialektisk tosidighet både ser en total avhengighet av Gud som skaper og frelser i fortid, nåtid og fremtid, og et stort ansvar som forvalter av Guds gaver i skapelsen og frelsen. Dette synet kan gi håp, også i våre nederlag, midt i kampen en visshet om at seieren allerede er vunnet.

Forkningssjef Gary Gardner skriver i State of the world 2003 om "The Potential Power of Engaged Religion", og nevner fire punkter som religionenes viktige bidrag til en mer bærekraftig utvikling. Biskop Finn Wagle supplerte denne listen over religionenes spesielle bidrag med to nye punkter:

Det ene er pilgrimstradisjonen, som handler om menneskers ønske om oppbrudd fra en materialistisk livsstil og deres søken etter andre verdier for sine liv.

Det andre er "det løftede, hymniske språk som kan tale til hjertene". Biskop Wagle har vært engasjert på mange måter i disse spørsmål over lang tid. I flere år har han i samarbeid med fylkesmennene i Sør- og Nord-Trøndelag arrangert seminarer om etikk og naturforvaltning. Flere deltakere fra politikk og miljøvern har her etterlyst et språk som ikke bare taler til hjernen. Wagle har derfor i denne sammenhengen – sammen med Eivind Skeie - skrevet en "Hustavle" som oppsummerer vår utfordring og vårt oppdrag på en enestående måte: