For godt og vel 40 år siden (1967) skrev Lynn White Jr. et essay i det prestisjetunge tidsskriftet Science (”The Historical Roots of Our Ecological Crisis”), hvor kristendommen ble anklaget for å ha bidratt til de miljøproblemene man da så rundt seg.

I essayet hevdet White at det teknisk-mekanistiske syn på naturen som rådde grunnen i Vesten i stor grad kunne tilbakeføres til en jødisk-kristen forståelse av menneskets forhold til skaperverket karakterisert ved hjelp av ord som ”herredømme” og ”utbytting” (jf. 1 Mos 1,26-29). Han mente å kunne se en intim sammenheng mellom et kristent verdensbilde (”herredømmeteologi”) og den vitenskapelig-teknologiske utvikling som hadde ført verden opp i den økologiske krisen man på den tiden så utvikle seg. Ved at naturen mistet sin hellighet (avsakralisering), og ble oppfattet som en ”ting” og en ”råvare”, ble det tilsvarende lettere å utnytte den til menneskelige formål. Med den industrielle utviklingen som etter hvert skjøt fart, befant plutselig kristendommen seg i en ukritisk allianse med teknologi og vitenskap, med miljøødeleggelser som følge.

Nå mente ikke White at man skulle kaste den jødisk-kristne tradisjon over bord. Tvert imot, hos personer som for eksempel Frans av Assisi så han potensial for å utnytte den kristne tradisjonen til å utvikle alternativer til et teknisk-mekanistisk syn på naturen. På samme måte som kristendommen hadde bidratt til den økologiske krisen på 1960-tallet, måtte den også bidra til å gjøre noe med problemet.  Mens mange i dag oppfatter kirken som en tydelig og til dels radikal bidragsyter i miljø- og klimaspørsmål, kan man altså på bakgrunn av Whites essay spørre seg om kristendommen i dag arbeider for å løse problemer den selv har bidratt til å skape.

Spørsmålet er naturligvis sammensatt. En måte å løse det opp på, er å skille mellom hvordan den kristne kirke de senere århundrer har legitimert rovdrift på naturen, og hvorvidt dette nærmest skyldes en defekt i Bibelens vitnesbyrd om Gud. Satt på spissen: La gå at kirken og kristendommen kan ha bidratt til å legitimere industrialiseringens naturutbytting, men det trenger ikke bety at det samlede perspektivet på Gud, menneske og natur i Bibelen er feil. Er det slik at Gud har bedt menneskene behandle skaperverket på en måte som i sin konsekvens er selvødeleggende, eller innebærer dette en misforståelse? På en måte er det både anakronistisk og urettferdig å stille dette spørsmålet slik.

Forsøplet natur, urent grunnvann, sur nedbør og opphopning av klimagasser i atmosfæren, er tilstandsbeskrivelser av skaperverket som ligger utenfor horisonten til Bibelens forfattere. Skal vi komme på sporet av hvordan vi på en rett måte skal forholde oss til skaperverket, så må man på mange måter starte i andre enden, med disse spørsmålene: 

a. Hvilke tanker har Gud hatt med å skape verden, og fortsatt bevare den?

b. Hvordan knytter Gud seg selv til skaperverket? 

Det kan være fruktbart å ta med seg disse to spørsmålene når man i fortsettelsen skal studere de utvalgte bibeltekstene fra både Det gamle og Det nye testamente.

Bård Mæland