Hovedkonklusjonen er meget klar. Verken Lavutslippets rapport, Klimameldingen eller Klimaforliket er særlig opptatt av holdningsendring og livsstil. Tvert om er det riktigere å si at disse temaene er bevisst holdt utenfor. I den grad man er opptatt av forbruk, blir dette i svært liten grads satt i sammenheng med holdningsendring og livsstil. Et godt eksempel på dette er hentet fra Lavutslippsutvalgets innstilling (se lavutslipp.no), der det rett ut sies at de tiltakene som man har fokusert på, må være politisk realiserbare, noe som utelukker radikale holdningsendringer: "Politisk realiserbare. Utvalget har fokusert på tiltak som bedømmes å være politisk realiserbare dersom det utvikles gode virkemidler. En rekke tiltak som krever store holdningsendringer er derfor utelatt" (NOU 2006:18, s. 11).
Man ser derfor for seg at man må kutte i utslipp ved hjelp av andre virkemidler, uten at levestandarden vil senkes, tvert i mot. På samme tid innrømmer Lavutslippsutvalget at eventuelle livsstilsendringer utvilsomt ville kunnet påvirke utslippene i Norge fremover.
Man innrømmer altså at det ville ha stor effekt om man nettopp fikk endret enkeltpersoners holdninger, livsstil og forbruk slik at man som en konsekvens av dette fikk senket behovet for energi, og dermed begrenset utslippene. For alt henger sammen med alt: Kjøper jeg en ny laptop, må den først produseres et sted (i Østen), før den transporteres lang vei – begge deler svært energikrevende og utslippsdrivende.
Kanskje kan man stille det på denne formelen: Økt behovstilfredsstillelse, vil i de fleste tilfeller kreve økt energiforbruk og økte utslipp av klimagasser. Dette spørsmålet er på mange måter globalt. Det globale består i at vi med vår Vestlige/Nordlige livsstil og levestandard genererer et stort energiforbruk, som i seg selv er miljøødeleggende langt utover det landområdet vi selv legger beslag på. Dette kommer dels av at atmosfæriske endringer rammer blindt, dels av at produksjonsland bærer omkostninger som vi som forbrukere slipper å bære. Skulle i tillegg mennesker i land som er eller har vært regnet som underutviklede, tillate seg samme levestandard og forbruksmønster, så ville jordens helse i enda større grad bli forverret. Det er nøyaktig dette som i vår tid ved at millioner av mennesker løftes ut av fattigdom – og inn i den form for forbruk vi selv holder oss med. Det er derfor grunn til å sette søkelyset på vår egen levestandard og livsstil.
I kapitlet "Økoteologi, konsumpsjon og livsstil" beskriver Bård Mæland hvordan det tilsynelatende uskyldige og velfortjente faktum at vi beveger oss mye for tiden, både innenlands og utenlands, kanskje ikke er så uproblematisk likevel. For tiden er det ikke noe oppsiktsvekkende med å sette søkelyset på at vi reiser for mye med fly, bruker bilen unødig mye, og bør legge om disse vanene. Denne teksten forsøker imidlertid å gå dypere ned i vår "bevegelseslivsstil" og "forbrukslivsstil", ved å se på hvordan opplevelsen av kjedsomhet både setter oss i bevegelse og driver oss til å holde et høyt forbruk.
Kjedsomhet kan beskrives som mangel på stimuli, mangel på mening, mangel på fylde, mangel på variasjon. Kjedsomhet kan være en overfladisk og lett irritasjon over lange bilkøer eller venting på tog som aldri kommer. Men det kan også være en dyp forakt for stedet hvor man bor, yrket man har, tiden man har (for mye av, og som man derfor forsøker å slå i hjel!), og tingene man har (nytt kjøkken igjen?). I det siste tilfellet vil enten forflytning og bevegelse (for en tid) kunne lindre noe av den tomheten man opplever, eller det at man kjøper seg noe nytt som forhåpentligvis kan dempe desperasjonen, skape glede og stille "tørsten". Spørsmålet Mæland stiller seg er hvorvidt slike handlingsmønstre mer enn å løse problemene, står i fare for å forsterke dem. Hva er så løsningen? Begrense reisingen? Dempe forbruket? Gå inn i den indre uroen som gjør oss misfornøyde og rastløse?
Gard Lindseth
