|
Denne artikkelen er ment som idéhjelp for deg som skal lede gruppearbeidene i sesjonen ”Økologisk forkynnelse”. Poenget med gruppearbeidet er å reflektere sammen om hvordan sentral evangelieforkynnelse og økologiske perspektiver kan integreres tettere – uten at enhver preken dermed må bli en temapreken om miljøvern.
Målet er at hver gruppe i plenum kan presentere et idéutkast til en preken/noen prekenskisser, med utgangspunkt i forkynnelse på de tre store kristne høytidene; jul, påske og pinse. Som gruppeleder må du veldig gjerne stille til gruppearbeidet uten spesielle forberedelser og satse på at det er nok ”ressurser” til å skape noe i gruppa. Det kan imidlertid være en fordel å ha reflektert litt på forhånd over ulike innfallsvinkler, og det følgende er altså ment som en hjelp til det. Teksten gir spredte perspektiv, og vi anbefaler derfor at gruppeleder ikke bringer alt dette stoffet inn i gruppa, men gjør et utvalg og bruker det som utgangspunkt for egen refleksjon.
Gruppe 1: Noen ideer til ”økologisk juleforkynnelse”
Jula i Norge Jula i Norge: For mange, mange mennesker er dette den kjæreste tiden i året, med en ubestemmelig ”godfølelse” av tradisjonsrike lukter, toner, gjøremål osv. For andre er det en problematisk høytid; ofte forsterket av nettopp de samme tradisjonene som mange setter så høyt. Jula fremstår som en ekstrem forbruksfest – en forbruksfest som i finanskrisens tid sies å være nødvendig for å bevare arbeidsplasser og få økonomien til å gå rundt. Men som sett fra juleevangeliets side - og fra en økologisk synsvinkel - mildt sagt er problematisk. Nå har det etterhvert blitt holdt noen juleprekener som tematiserer - og fordømmer - dette. Kanskje kan en velge litt andre innfallsvinkler. Går det f.eks. an å se på hvordan jula ikke bare handler om godfølelse og inneliv, men at også naturen er med og feirer jul? Julegrana og kornneket er to sterke juletradisjoner: Grana som representerer skog og skaperverk midt i stua; kornneket som er et tegn på at julas omsorg også skal inkludere småfuglene. Også julemattradisjonene handler om forvalteransvar, om torsken i havet og husdyrene sau og gris. Kanskje kan et utgangspunkt i dette helt konkrete, "kroppslige" være et mer uventet og fruktbart startsted enn en ensidig avstandstagen til gavehysteriet? Inkarnasjonen som mysterium, kontrovers og paradoks Juleevangeliet i Det nye testamentet er både Lukas’ berømte fortelling om Maria, Josef og barnet, og Johannes’ pregnante prolog: Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet. Her uttrykkes det store mysteriet i det kristne evangeliet: At Gud gav avkall på alt, ble født som menneske; tok på seg ”kjøtt”, ble inkarnert. Fordi det er et mysterium går det sakte opp for oss. Kanskje kan man si at kirken har brukt 2000 år på å finne ut av hva det egentlig betyr at Gud ble en av oss og delte våre kår. Og at vi fortsatt ikke har loddet dybdene… Læren om inkarnasjonen har alltid vært omstridt. Den var et læremessig stridstema i de første kristne århundrene, og ble gradvis ”avklart” i den paradoksale bekjennelsen til Jesus Kristus som sann Gud og sant menneske. Men inkarnasjonen har også vært kontroversiell på en annen måte, ved at det gjennom hele kirkens historie har vært en tendens til å åndeliggjøre troen. Selv om vi bekjenner troen på Jesus, avslører vår trospraksis på ulike måter at vi opererer med en skille mellom det ekte menneskelige og det sant guddommelige - et skille som inkarnasjonen nettopp gjennomhuller. I følge mye gjengs forkynnelse ser Jesus ut til å ha mest med hjertene, samvittigheten, sjelen eller følelsene å gjøre. Dermed står vi også i fare for å glemme at Jesus er til stede i menneskets virkelighet – ikke i en slags religiøs ”sidevirkelighet” – uten dermed å se bort fra at erfaringer av det hellige på ulike måte kan være ”grenseerfaringer”. Når Gud blir menneske blir selv den mest alminnelige ting eller hendelse et sted å søke og finne Gud: Et måltid, en dags arbeid, å skifte bleier på et barn eller å ta en dans. Og ”motsatt”: Når Gud blir menneske må også gudstjenestene romme menneskers – kvinners, menns, barns – erfaringer både fra alminnelige og ualminnelige livssituasjoner. Inkarnasjonen som overskridelse I og med inkarnasjonen står ikke Gud bare som Skaper overfor sitt skaperverk, men forener seg med det og lar seg dermed også møte i vårt medmenneske (Matt 25). Kanskje kan den eldre, mer bokstavlige oversettelsen av Johannes 1,14 sette oss på sporet av noe viktig: Gud blir sarx. I sin grunnbetydning viser sarx til det kjøttet som ligger omkring skjelettet på både mennesker og dyr. Mens en i vestlig tradisjon ofte har definerte mennesket, og det menneskelige, i opposisjon til dyr og skaperverk (tenk f.eks. på begrepet homo sapiens), er det altså en litt annen vektlegging hos Johannes. Hvor godt kommer dette frem i alminnelig juleforkynnelse? Er vekten utelukkende på at Jesus Kristus identifiserer seg med mennesket, eller inkluderes også et perspektiv om at ”Gud blir skapning”? Eller for å si det på en annen måte: Når vi bekjenner at Gud ble menneske, tenker vi da automatisk på ”mennesket” som noe annet eller mer enn skaperverket, mennesket som sjel eller hjerte, eller rommer forkynnelsen vår også mennesket som innvevd i den økologiske veven som skaperverket utgjør? I inkarnasjonen overskrider Gud kløften mellom seg selv og sitt skaperverk. Uten å være identisk med, eller gå opp i, skapningen (”panteisme” og "panenteisme") blir de klare skillelinjene ikke fullt så tydelige lenger.
Et tankeeksperiment: Kanskje mennesket på lignende måte må utfordre de klare skillelinjene mellom seg selv og naturen omkring, for å ”frelse” skaperverket og selv bli definert på nytt? På den ene side er vi satt til å forvalte naturen. På den annen side er vi avhengige av naturen og må finne frem til en ny ydmykhet, lydhørhet og varsomhet som del av skaperverkets totalitet. Vi må tømme oss, gi slipp på vår rikdom… Inkarnasjonen som kjærlighetserklæring Inkarnasjonen, og jula i det hele tatt, er budskapet om en enorm, brennende kjærlighet. Gud elsker mennesket så grenseoverskridende at Gud blir en av oss. Dermed settes det også en standard for all, sann menneskelig kjærlighet. Denne kjærligheten har tradisjonelt vært forstått som en kjærlighet til mitt medmenneske. Kan inkarnasjonens mysterium være en impuls til å se at det er kjærlighet til hele skaperverket som driver Gud til å bli sarx, at mennesket er kalt til å elske, ha omsorg for, ”gå opp i”, hele skaperverket – og at også skaperverket elsker og tjener sine medskapninger, mennesket inkludert? Litteratur I antologien Økoteologi skriver Tom Sverre Tomren om kristologi ut fra et ”humanøkologisk” perspektiv:
”I ni måneder får Jesus næringsstoffer fra Marias morkake. Jesus som menneskebarn bygges dag for dag; gjennom mat, drikke og luft som pumpes inn i fosteret via Marias blod. Maten stammer fra korn fra Galileas åkrer, kjøtt fra dyrene som beiter rundt Nasaret, og fisk fra Genesaretsjøen.” ”For å frigjøre oss fra antroposentrisme må vi dermed heve blikket, zoome ut, og se at inkarnasjonen handler om at Ordet ble kjøtt. Kristi jordeliv er ikke avgrenset til en historie om Gud og mennesket. Det er en historie som handler om Gud og Hans skaperverk. Det handler om at jord og himmel forenes. I Efeserbrevet (1,9-10) står det slik: Han kunngjorde for oss sin viljes hemmelighet, den frie beslutning han hadde fattet om å sammenfatte alt i Kristus, alt i himmelen og på jorden. Inkarnasjonsfeiringen vår, julefeiringen, og markeringen av Maria budskapsdag, får et videre fokus enn hva den har hatt til nå. I krybben ligger beviset på at Gud elsker hele skaperverket. Inkarnasjonen handler om at Kristi kjøtt forener Gud og jorden.” Jan-Olav Henriksen skriver følgende i boken Mennesket og naturen: ”Kristus, kirkens hode og herre, er et menneske (homo, av humus, jord) som deg og meg. Alle retninger i kirkehistorien som har ment at Kristi kroppslige eksistens i verden bare er et tomt skall for den egentlige, guddommelige virkelighet, er blitt forkastet som kjetterske. Det er fordi de uttrykker en negativ holdning til det skapte, til den natur Gud ikler seg. Tilsvarende har Kirken alltid fastholdt at det er foreningen av jordisk og himmelsk som blir virkeliggjort i Kristus. Det er ikke en teologisk bisak at Kristus også er menneske – og dermed en del av naturen. Dette er en sentral tanke for å forstå Guds frelsesverk, hans handling med verden og med naturen han har skapt. Samtidig lever Kirken av den virkelighet som blir til når Gud forener seg med jordens frukt. Den lever av vin, presset av druer som er vokst frem på trær plantet i jord. Den lever av brød, bakt av korn på aks som vokser på åkeren. Og i dåpen renses vi i vann. Vann trenger alt liv for å leve, og Gud lar mennesket få del i sin frelse – i det fullkomne liv – gjennom det samme vann. Brød, vin og vann, alt hører jorden og naturen til, og alt er knyttet til Guds frelsesvirkelighet. Mellom ”jord” og ”himmel” knytter Gud tråder spunnet av natur og skaperånd." Gruppe 2: Noen ideer til ”økologisk påskeforkynnelse” Pasjonstid og påskehelg inneholder mange motiver og temaer. Sentralt står spørsmål knyttet til lidelse og død, synd, soning og frelse, Guds fravær, taushet og medlidelse. Påskens evangelium gjøres i Kirken nærværende og konkret gjennom feiringen av nattverden; og når vi drukner og oppstår med Kristus i dåpen. Pasjonens og påskens drama fordeles på fire helligdager med hver sin tydelige særpreg: Palmesøndag, skjærtorsdag, langfredag og påskedag. Frem mot påskenatten er det førti dagers faste i fiolett, fra påskenatt av er det femti dagers fest i hvitt. Ofte har pasjonens og påskens motiver vært tenkt uavhengig av, og til og med i motsetning til, en skapelsesteologisk sammenheng. I Norsk Salmebok er f.eks. følgende refreng av Lew Pethrus tatt inn (nr. 314): Himmel og jord skal brenne,
høyder og berg forsvinne,
men den som tror, skal finne:
Løftene rokkes ei! Riktignok spiller erkjennelsen av naturen også en mer positiv rolle i den samme salmen (”Mens du da stjernene teller, vokser din tro, ditt håp”). Likevel representerer Pethrus forkynnelse der det blir et skille mellom Guds frelsende handling og Guds nyskapende handling, og der all oppmerksomhet vies relasjonen mellom Gud og et tilsynelatende kroppsløst og kontekstløst menneske. Samtidig er det mange kristne motiver i Bibel og salmebok som peker i en annen, mer helhetlig retning. Når evangeliene forteller om gudsriket som kommer med Jesus, viser de bl.a. dette ved at han stiller stormen, helbreder syke kropper og gjør undere med brød og fisker. Det er Jesu blod som frelser og hans mystiske legemlige oppstandelse som er Guds bekreftelse av at døden på korset var en seiersdød. Forfatteren av Johannes åpenbaring har visjonen av en ny himmel og en ny jord, og apostelen Paulus binder sammen frelse og skaperverk i det berømte avsnittet i Romerne 8 (v. 19-23): For det skapte venter med lengsel på at Guds barn skal åpenbares i herlighet. Det skapte ble underlagt forgjengeligheten, ikke frivillig, men fordi han ville det slik. Likevel var det håp, for også det skapte skal bli frigjort fra slaveriet under forgjengeligheten og få den frihet som Guds barn skal eie i herligheten. Vi vet at helt til denne dag sukker og stønner alt det skapte samstemt, som i fødselsrier. Ja, enda mer: Også vi som har fått Ånden, den første frukt av høsten som kommer, sukker med oss selv og lengter etter å bli Guds barn fullt og helt når kroppen vår blir satt fri. I lys av dette kan en også ane at forsoningen ikke bare er noe som skjer mellom Gud og menneske, men at hele skaperverket forsones. Det er altså mange bibelske motiver som åpner opp for en forkynnelse over pasjons- og påsketekstene – og dermed en forkynnelse til forsoning og frelse – som er mer jordnær. Tilsvarende med enkelte av salmene, ikke minst Peter Dass’ ”Solen på himmelen” (NoS 174): Solen på himmelen lukket sitt øye
den dag da solen på korset gikk ned.
Da stod naturen i dobbelt døds møye,
dobbelt formørkelse var der da skjedd.
Men på vår påskedag så man opprunnet
begge de soler som syntes forsvunnet.
Halleluja, halleluja! Noen motiver som kan gi impulser til en prekenskisse - Jesus rir inn i Jerusalem: På et esel, et dyr, antakelig hentet i et hus med flere husdyr. Nå rir han inn og møtes med palmegrener, hentet fra trær i skogholtene langs veien.
- Jesus deler brød og vin. Bak disse er kornet på jordene og druene på rankene, som hver for seg inngår i et miljø av landskap, jordsmonn, vannveier, værforhold, små og store dyr, andre vekster, menneskers arbeid med jorda.
- Jesus nagles til treet. Et dødt, avhugget tre; som samtidig blir det kristne symbolet på livets tre, og dermed som en kilde til nyskapelse av alt levende.
- Jesus legges i jorden, i humus. Men står også opp av jorden. I solidaritet med alle oss som er lagt, eller skal legges i jord; og som en dag skal reises opp.
- Jesu oppstandelseslegeme, som gir alt skapt, kroppslig en ny dimensjon av tyngde og uforgjengelighet.
Litteratur Svein Rise skriver i en artikkel i Troens ord, nr. 2, 2008: Vi lever i en tradisjon som ensidig har relatert frelsen til den åndelige side av mennesket, og som tilsynelatende har glemt at mennesket også er skapt legemlig, biologisk. En har tenkt at frelse er noe som kommer i tillegg til det skapte, som om ånd og kropp var to atskilte sfærer. Eller som om livets fortredeligheter i hverdagen var en ting, det religiøse fromhetslivet noe annet. Jan-Olav Henriksen skriver i Mennesket og naturen: "Der brød, vin og vann bare blir tegn, der gjøres jorden og dens frukt til en kulisse. Da fremstår ikke naturen som en del av den gave Gud vil gi oss del i også gjennom frelsesverket: Et realistisk syn på hva dåp og nattverd gir, innebærer at brød og vin, naturens frukt, er mer enn en kulisse for Guds handling. Gud knytter seg til naturens elementer og gir seg selv til oss sammen med dem. Gud gjenskaper naturen ved sitt ord for å bringe oss synlig og sanselig del i frelse. Frelsen har med naturen å gjøre, - den er knyttet til naturen. Når troen knytter seg til Gud og hans virke i ord og sakrament, kan ikke virkeligheten Gud har knyttet seg til og vil frelse, være utenfor synsfeltet vårt når vi tenker på Gud. Gud vil ikke bare frelse sjelen vår: Vi skal frelses med hele oss: Med vårt synlige legeme, som knytter oss til all annen natur. I Kirken er det en lang tradisjon for å bruke elementer i sakramentene som ikke er forurenset. Snart må Gud binde seg til radioaktivt vann, til brød bakt av korn med giftstoffer i, og til vin som er forurenset av utslippene fra fjerntliggende storindustri, når han skal gi oss seg selv i alterets sakrament. Hva sier det om måten vi forvalter den jord Gud ønsker å føre frem til frelse, den jord han vil lovprises gjennom? Gud kan nok binde seg til forurensede naturelementer når han vil gi oss del i sin frelse. Det som kan gi oss et håp ut over den virkelighet vi er i ferd med å ødelegge, er jo at Gud kan og vil knytte seg til denne virkelighet, - også der den er ødelagt. Han er også mektig til å nyskape den. Men det skal ikke frata oss ansvaret for å verne om hans skaperverk. Om vi betrakter denne naturen som Gud knytter seg til, den ødelagte, forurensede, infiserte, blir ikke naturen bare lovprisende, men den uttrykker vår selvforskyldte dom over vårt forhold til jorden.” Tom Sverre Tomren skriver i sin artikkel ”Økologisk kristologi” følgende under overskriften ”Jordens forsoning”: ”Hva innebærer så Jesu økologiske side for hvordan vi skal forstå korset, oppstandelsen og himmelfarten? Svaret er at den gir en logisk forbindelseslinje mellom korset og det ”grønne” frelseshåpet, altså håpet om jordens forkynnelse. La oss se litt nærmere på denne forbindelseslinjen. Jesu legeme på korset er ikke bare et menneske, den er bærer av alt som lever på jorden. Jesu kropp er bygd av jordens byggesteiner ved hjelp av jordens økosystem. Kristi komme handler dermed ikke bare om at han var menneskets bror, det er like riktig å si at han var bror av jorden. Når Matteus beskriver Jesu død, trekkes naturen inn i dramaet: Solen formørkes, og jorden skjelver. Alt i himmelen og på jorden blir påvirket av korsfestelsen. Det samme biosentriske perspektivet kan vi bruke på oppstandelsen. Kristi oppstandelse, kjøttets oppstandelse, varsler nytt liv for hele biosfæren. Oppstandelsen varsler ny tid for skaperverket der korrupsjonstilstanden blir forvandlet. Smerte, lidelse, drap og kamp blir erstattet med fellesskap og harmoni. Den kristne forventning om himmelriket er en forventning om himmeljorden. Syndstilstanden som ble påført jorden av Adams og Evas fall, blir leget gjennom Jesu gjerning på korset. Blodet fra korset blir kuren som heler jordens sår.” Gruppe 3: Noen ideer til ”økologisk pinseforkynnelse” Pinse handler om Den hellige ånds komme til motløse og avventende disipler. Det er den samme Hellige Ånd som ”svevet over vannene” da verden ble skapt. Likevel kan det ofte virke som det er langt mellom skapelsens under og pinsens under, mellom Ånden som puster i alt levende og den Ånden som er gitt de troende som pant. Pinse er også feiringen av et språkunder, som et positivt motstykke til oppsplittingen etter Babels tårn (1 Mos 10). Kanskje kan spenningen mellom Babels tårn og pinseunderet si noe om globaliseringens både skremmende og løfterike sider. Selv om pinsen av mange kalles for Kirkens fødselsdag, kan ikke Kirken som fellesskap forstås løsrevet fra alminnelige menneskelige fellesskap. Tvert imot kan en forstå pinsen som gjenopprettelsen av, og som et tegn på, hva ekte menneskelig felleskap skulle være før grådighet, egoisme og maktovergrep ødela. Dette gjelder lokalt, og det gjelder globalt. Salmer Også pinsesalmene (se avsnittet om påske) ivaretar i varierende grad i skapelsesmotiv. Ett eksempel er ”Kom, Hellig Ånd med skapermakt” (NoS 208). Til tross for påkallelsen viser salmen at skapermakten primært hører innunder det vi gjerne omtaler som andre og tredje trosartikkel. Det er i menneskets ”forstand” og ”hjerte” at Ånden skal tenne lys og gi styrke. Helt annerledes er det i Grundtvigs pinsesalmer. En ting er hvordan så å si enhver metafor åpner opp et fargerikt, konkret skapt univers. Disse metaforene er samtidig mye mer enn ytre form, men blir en del av selve evangelie- og virkelighetsforståelsen i salmene. Syng f.eks. I all sin glans ny stråler solen (NoS 222): I all sin glans nu stråler solen,
livslyset over nådestolen,
nu er det pinseliljetid,
nu har vi sommer lys og blid,
nu spår oss mer enn englerøst
i Jesu navn en gyllen høst!
…
Våkn opp, all jordens dype toner,
til pris for menneskets forsoner!
Kom sammen, alle tungemål,
i takkesangens offerskål!
Og juble her ved Herrens bord
nu, menighetens glade kor! Litteratur Svein Rise i en artikkel i Troens ord nr. 2, 2008: ”Tilsvarende har en innskrenket Den hellige ånds virksomhet til det spirituelle, og oversett hvor omfattende Åndens gjerning beskrives i Det gamle testamente. Etter jødisk-kristen tankegang er ikke frelsen hel før den omfatter hele mennesket, menneske med ånd, sjel og kropp. Forløsningen gjelder den åndelig-legemlige skapning, ikke bare den åndelige eller den sjelelige.” I sin bok Creation Set Free: The Spirit as Liberator of Nature, undersøker den svenske teologen Sigurd Bergmann om Gregor av Nazians’ teologi om Den Hellige Ånd, og relaterer denne til nyere teologers arbeid med det samme temaet (se særlig s. 154-171 og 246-267). Et hovedpoeng for Bergmann er at Gregor ivaretar viktige paradokser i teologien om skaperverket og om Guds treenighet. Gud er ikke utelukkende transcendent i forhold til verden/det skapte, men går heller ikke ”opp i” naturen som et upersonlig utviklingsprinsipp, en kosmisk ånd eller lignende. Ånden gjør tre gjerninger i verden: 1. Antropologisk dimensjon: Den hellige ånd tar bolig i mennesker; den fortsetter Kristi gjerning også ved å fortsette inkarnasjonen. Slik Kristus lot seg inkarnere som menneske, lar Ånden seg i vår tid inkarnere i mennesker. Dermed berører ikke Ånden bare menneskers åndelige liv, men også våre kroppslige liv. ”Metaforisk talt ankommer Ånden et fremmed land, blir en innbygger i byen og slår seg ned”. 2. Ekklesiologisk dimensjon: Den hellige ånd virker slik at fellesskap utdypes og vokser i harmoni og samhørighet. Dette gjelder selvsagt kirken, men ikke utelukkende kirken. Fordi Ånden er i bevegelse i alt skapt sendes ikke kirken/den kristne ut i en gudløs verden, men i en verden som allerede er ”gjennomblåst” av Den hellige ånd. 3. Kosmologisk dimensjon: Ånden gjør levende, og Gregor forstår dette i en viss motsetning til en platonsk panenteisme der det fysiske/naturen er det laveste trinnet på rangstigen i et hierarkisk skaperverk som flyter ut fra en åndelig sfære. Gud er på den ene side usynlig og transcendent, og dermed stilt overfor verden. Men samtidig aktivt til stede i hele skaperverket som Gud. Gregors teologi gav en teologisk begrunnelse for å ta vare på egen kropp, og ta seg av syke og fattige, noe som i vår tid må inkludere en forpliktelse til å ha omsorg for hele økosystemet. Bergmann fremholder at Gregors paradoksale åndsteologi, der Gud både er transcendent og immanent, kan utfordre flere nyere teologer, der ånden tenderer mot å bli forstått ensidig ”immanent” i skaperverket (”liv”, ”livsprinsipp”, ”verdenspust”). Fredrik Saxegaard |
