Hva snakker vi egentlig om - helt konkret - når vi diskuterer miljøspørsmål?

Kort innføring

I dette studieopplegget går vi rett på sak og drøfter mange sider ved kirkens og teologiens rolle i forhold til klima- og miljøspørsmål. Mange deltakere har arbeidet mye med disse temaene og føler seg på kjent grunn.For andre er det kanskje mer ord som en leser om eller ser/hører uten at en helt får tak på dem. Denne artikkelen av Hans Jürgen Schorre, gir en kort innføring.

Hvilke temaer handler det egentlig om når vi diskuterer miljøspørsmål? Man kan bli forvirret når man ser mangfoldet av temaer som blir lansert i forskjellige settinger når kirken tar opp miljøspørsmål:

Artsmangfold
Avfall og forbruk
Genteknologi

Global rettferdighet

Hav, kyst, fiske

Jordbruk

Klima og energi

Mat

Miljøgifter og forurensning

Politikk, økonomi og forvaltning

Samferdsel

Skog, fjell, områdevern

Vassdrag

– for å nevne noen.

Alle disse deltemaene kan tilbakeføres til grunnspørsmålet om hvordan vi som mennesker lever i forhold til våre omgivelser. Som biologiske vesener har vi helt basale behov for bl.a. mat, varme og livsrom. Spørsmålet er hvilke ”økologiske fotavtrykk” vi setter gjennom vår måte å leve på; gjennom vår energi- og ressursbruk. Hvordan påvirker min levemåte våre medmennesker og våre medskapninger? Bruker vi ”vår bit av jorden”, eller bruker vi langt mer enn det som jorden kan tåle og som er rettferdig overfor andre?

Helt avhengig av det stedet vi lever og vår livssituasjon for øvrig kan det være svært forskjellig hva som er mest aktuelt å diskutere for meg:

Er jeg fisker på Nordlandskysten, prest i en storby, kirkeverge på Vestlandet, student i Oslo eller bonde på Jæren; er jeg singel eller del av en stor familie; bor jeg på hybel, i en leilighet eller en stor enebolig? Alt dette kan være forskjellig, men vi har alle til felles at vi er ”naturmennesker”, dvs. at vi er grunnleggende avhengig at vi står i et fungerende økologisk samspill med våre omgivelser. Istedenfor å forsøke å forklare hvilke temaer som er relevant for den ene og hvilke for noen andre, er det viktigste å erkjenne nettopp sammenhengen i denne økologiske helheten.

Fordypning: "Living Planet Report"

En pressemelding fra Verdens Naturfond (WWF) i oktober 2008 forklarer noen avgjørende begreper i denne sammenhengen:

WWFs rapport – Living Planet Report 2008 - viser illevarslende tall for verdens forbruk av fornybare ressurser: Menneskehetens økologiske fotavtrykk er nå 30 prosent større enn hva som er bærekraftig, dvs. hva jorda kan reprodusere. For bare to år siden var tilsvarende tall 25 prosent, i 2004 var det 21 prosent.

- Hvis alle hadde hatt samme forbruk som gjennomsnittsnordmannen, ville vi trengt tre og en halv jordklode, sier Rasmus Hansson, generalsekretær i WWF. Men om vi alle hadde vært kinesere, så hadde det gått bra med den ene vi har, legger han til.

Gjennomsnittsnordmannen har nå verdens åttende største økologiske fotavtrykk, slått kun av land som De forende arabiske emirater, USA, Kuwait, Canada og Danmark.

Hva er Living Planet Report?

WWFs Living Planet Report utgis annethvert år og beskriver den økologiske belastningen for gjennomsnittsborgeren i verdens land ved å beregne det såkalte økologiske fotavtrykk. Det omfatter utslipp av klimagasser, forbruk av dyrket jord, ferskvann, skog, ressurser fra havet og utslipp av forurensing og avfall. Fotavtrykket sammenlignes så med Jordens samlede biokapasitet– altså naturens egen evne til å produsere ressurser slik som vann, mat, brensel og mulighet til å absorbere avfall og klimagasser.

Jordas biokapasitet beregnes i rapporten til å være på 2,1 globale hektar per verdensborger. Den gjennomsnittlige borgerens forbruk er på 2,7 hektar – altså 30 prosent over kapasiteten. Klimagassutslipp utgjør nå over halvparten av menneskehetens globale fotavtrykk.

I rapporten for 2008 er nordmannens økologiske fotavtrykk på hele – syv globale hektar, en kraftig økning fra 5,8 i 2006. Det er nesten 3,5 ganger det økologisk forsvarlige, hvilket betyr at om alle verdens innbyggere forbrukte av Jordens biokapasitet i samme grad, ville det vært nødvendig med tre og en halv jordkloder. Den gjennomsnittelige amerikaner har et fotavtrykk på hele 9.4 globale hektar.
Økt kjøpekraft gjør at nordmenn generelt har økt sitt forbruk. Samtidig har norsk import og forbruk av fiskefôr økt dramatisk, og dette bidrar i stor grad til at det norske økologiske fotavtrykket øker.

- Oppdrettsnæringen har et svært stort forbruk av villfisk til fiskefôr, og dette er en av årsakene til at Norge har det største økologiske fotavtrykket på fiskeriressurser i verden, sier Hansson.
Et enkelt regnestykke viser at dersom nordmenn hadde spist den fisken som brukes til fiskefôr direkte, i stedet for å bruke den til å produsere og eksportere oppdrettslaks, så ville hver nordmann spist en kilo fisk om dagen!

Utfordringen er å erkjenne dette problemet; å diskutere hva som er den største utfordringen der jeg bor og hvilke muligheter jeg og vi har i mitt, menighetens, lokalsamfunnets og nasjonens ”handlingsrom” for å gjøre utviklingen bærekraftig. Det er derfor flott at kirken har erkjent og målbært sammenhengen mellom klima, miljø, bærekraft, forbruk og rettferd.