”Hvem er så min neste?” Spørsmålet er knyttet til det dobbelte kjærlighetsbud, og ble utgangspunktet for diakoniens paradigmefortelling, liknelsen om den barmhjertige samaritan. (Luk 10,25-37) Økodiakonien handler om at dette spørsmålet må stilles på nytt i lys av vår tids økologiske krise.

”Økodiakoni” er et ord som utfordrer kirken på hvordan man forstår den kristne omsorgstjenesten. I dag vet vi at våre klimautslipp rammer fattige mennesker på et helt annet sted på kloden. Vi vet også at livsbetingelsene for kommende generasjoner er avhengig av hva vi gjør mot skaperverket i dag.

At kirkens omsorgstjeneste – diakonien – også skulle omfatte skaperverket, burde derfor være opplagt. Men vern om skaperverket skulle ikke begrunnes i omsorgen for medmennesket alene. Det handler også om omsorg for våre medskapninger, og at disse trekkes inn i vår solidaritetstanke.

Hvem er så min neste? En tradisjonell samisk fortelling forteller at en gang i fortiden hadde alt i naturen evnen til å snakke, og de skal få den tilbake på dommedag: I den gamle tiden kunne alle dyr, trær og alt som finnes på jorden, snakke, og slik skal de igjen snakke når tiden for dommen kommer. […] Og på dommedag kommer først hunden – og deretter alle de andre naturskapningene som har vært under menneskets herredømme – og anklager dem som har satt dem i ekstra hardt arbeid eller lagt tunge bører på dem og endatil slått dem. Og stakkars det dyret som ikke har munn til å si i fra at det ikke klarer å trekke, og derfor trekker og bærer så tungt at det er nær ved å miste livet. Mennesket har også hørt den forskrekkelige lyden dyret gir fra seg, som av og til høres som en sukkende stemme, og i hvertfall en slik fæl stemme som nærmest går gjennom marg og bein på et mennesket som ikke er for hardhjertet. Derfor skulle enhver huske å ikke være for hard mot sine undersotter, enten det er mennesker eller naturskapninger. (Min oversettelse fra nordsamisk, Johan Turi: 1910)

Vestlig tradisjon har i stor grad begrenset solidaritetstanken til å omfatte mennesket. Resten av skaperverket har derfor ofte blitt definert ut fra menneskelig nytteverdi. Urfolks tradisjonelle tenkning, her representert ved samisk tradisjon, viser oss imidlertid en annen måte å tenke på. Naturens skapninger har ikke bare egenverdi. De er levende subjekter med en stemme både i møte med Gud og mennesker.

Fortellingen bærer preg av et møte mellom gamle samiske forestillinger og bibelsk tankegods. Kanskje er den til og med uttrykk for en folkelig økoteologisk bibellesning. Uansett, fortellingen åpner opp for en refleksjon omkring fortolkningen av visse bibeltekster. Tanken om dommen er et bibelsk motiv, og ikke hentet fra tradisjonell samisk religion. Men at dyrene gis plass i dommen med en egen stemme i møte med Gud og mennesker er uvant. Har dette overhodet noe med den bibelske fortelling å gjøre?

I sammenheng med den økologiske pakten i Noa-fortellingen sier Gud: ”Jeg vil kreve både dyr og mennesker til regnskap.” (1 Mos 9,5b) Dette kan faktisk tolkes som at også dyrene gis en plass i dommen. Kanskje har dette ordet blitt lest i lys av samisk tradisjon og åpnet opp for en økologisk fortolkning av Jesus ord om ”disse mine minste” i domsscenen i Matt 25? Det ville i så fall gi en samklang med en annen nytestamentlige tekst. Dyrets ”sukkende stemme” i den samiske fortellingen kan nemlig være en bevisst henspilling på skaperverkets sukk i Rom 8,21-22. Dette er ikke usannsynlig da det er påfallende at den svensk-samiske presten Lars Levi Læstadius (1800-1861) i flere av sine juleprekener nettopp spiller på motivet om ”skapningens sukk” i tilknytning til eselet og oksen i stallen. ”Om ikke herberget i Betlehem tar i mot Guds Sønn, så tar i alle fall de imot ham som sukker liksom naturskapningene”, sier Læstadius, ”for naturskapningene [altså eselet og oksen] sukker og varmer Guds Sønn med sin pust.” Om det i så fall er Læstadius som har hentet inspirasjon fra en eksisterende samisk fortellertradisjon, eller om det er fortellingen som er preget av hans forkynnelse vites ikke.

”Hvem er så min neste?” Diakonien må til enhver tid la seg utfordre av dette spørsmålet. Da Jesus ble stilt dette spørsmålet, svarte han med å fortelle en fortelling som siden ble paradigmatisk for kristen diakoni, nemlig liknelsen om den barmhjertige samaritan. (Luk 10,25-37) Med denne fortellingen utfordret Jesus på en grunnleggende måte grensene samtidens jødedom satte for sin solidaritet. ”Nesten” var ensbetydende med en landsmann, og det provoserende i Jesu fortelling er at han lar en person fra det foraktede folket samaritanene fylle nestekjærligheten med et nytt grensesprengende innhold.