I denne artikkelen skriver Estrid Hessellund om diakoni som en omsorgstjeneste for hele skaperverket. Artikkelen aktualiserer viktige sider ved Diakoniplan for Den norske kirke, som ble vedtatt på Kirkemøtet i 2007.

Øko-diakoni: Diakoni for en såret jord

v/ Estrid Hessellund Grønn kirkebok, IKO Forlag 2007, s. 20-23

Diakoni er kirkens omsorgstjeneste. Den er evangeliet i handling og uttrykkes gjennom nestekjærlighet, inkluderende fellesskap, vern om skaperverket og kamp for rettferdighet.

Slik ser den nye definisjon av begrepet diakoni ut i ny Plan for diakoni i Den norske kirke (2007). En såret jord trenger diakoni. Etter syndefallet har hele jorden vært bundet og venter på at den skal bli frigjort på den ytterste dag. Det skapte stønner og lengter etter forløsning (Rom 8, 20). Lenge har diakonien vært ensidig menneskefokusert. Men diakoni handler både om relasjoner til Gud, meg selv, min neste og skaperverket for øvrig. Økodiakonien ivaretar flere av disse aspekter. Lenge har også ansvaret for skaperverket stått i skyggen av nytteverdi-tenkning om naturen og skaperverket, og dermed av forbrukermentaliteten. Planter, dyr og hele økosystemer ses utelukkende gjennom ”nytte-briller”, og naturen har blitt et bakgrunnsteppe for menneskets interesser. Albert Schweizer krevde allerede i begynnelsen av forrige århundre en etikk som reflekterer og tar på alvor naturens egenverdi. Hans ledende rettesnor var ”ærefrykt for livet”.

Andre personer i kirkens historie har hatt samme syn, f.eks Frans av Assissi. Den keltiske spiritualitet har også i sin tradisjon hatt skaperverkstenkning knyttet til både første, andre og tredje trosartikkel – altså som en integrert del av den kristne tro.Etter at man langt om lenge har innsett at naturens tålegrense er nådd, er det skjedd en teologisk revurdering – se avsnittet om økoteologi. Den teologiske begrunnelse for økodiakonien har et trinitarisk utgangspunkt og inkluderer kirkens tjeneste for Vern om skaperverket! som dermed er gitt. Teologi og diakoni henger sammen. Teologien er diakoniens grunnlag, og diakonien er en del av teologiens praksis. Diakoni er både å være og å gjøre. Diakoni er en del av det å være et troende menneske. Å gjøre troen virksom i handling, betyr på ny og på ny å spørre: hvem er min neste? hvem er den marginaliserte, den sårede, den syke, den sultne, den tørste? (Mat 25, 35 ff). I en gammel samisk tradisjon relateres denne teksten også til skaperverket.

Når jorda tørster, når jorda lider, når vannet og luften er sårbare – også da er det en sentral del av diakonien å gjøre troen virksom i handling.

(Anbefalt lesning: Tore Johnsen: ”Jordens barn, solens barn, vindens barn” – Kristen tro i et sameisk landskap. Verbum 2007)

Økodiakoni som stillhetsarbeid

Lovet være du, min Herre
med alt du har skapt
særlig bror Solen,
som gir oss dagen,
og du gir oss lys ved den.
Lovet være du, min Herre,
for bror Vinden
og for luften og skyene
og himmelen og all slags vær,
for ved det lar du all
din skapning få livets opphold.
Lovet være du, min Herre,
for søster Jorden, vår mor,
som oppholder oss og bærer oss
og frembringer frukter og gress
og fargerike blomster.

Frans av Assissi’s Solsang

”Han lar meg ligge i grønne enger; han fører meg til vann der jeg finner hvile…” står det i Salme 23. Men tar vi oss tid til å ligge i grønne enger, se opp på skyene og la tiden gå uten å se på klokken?

I vår kultur er stress, utbrenthet, depresjon og ensomhet blitt folkesykdommer. Den diakonale utfordring blir da å hjelpe mennesker til å finne arenaer med stillhet og ro, frihet og fellesskap. ”Stillhetens dag”, som arrangeres av Den norske turistforening den 20. april, er blitt mer og mer populær. Flere og flere søker naturens stillhet. Her erfarer også mange Guds nærvær. Noen søker stillhet i kirkerommet, et rom der mennesker i generasjoner har båret frem sine liv i bønn og lovprisning til Gud. Stillhetsarbeid handler om å skape rom der mennesker kan få styrket denne relasjonen – i møte med Gud, andre mennesker og andre deler av skaperverket. Det handler om relasjonsbygging, - i forhold til Skaperen og til alt det skapte.

”Stillhetsarbeid forutsetter at man er venn med tiden. Det er et arbeid som preges av langsomhetens kultur. Slik er stillhetsarbeid en motkultur, som representerer helt andre verdier enn det samfunnet ellers er preget av.” [1]

Eksempler på stillhetsarbeid (stille dager, stille kvelder, stillevandringer) er utviklet ved mange retreatsteder, både i Norge og andre land (Iona fellesskapet, Skotland, og Lindisfarne, England). Det er også utarbeidet opplegg for ”stilhetsarbeid i menigheten” med veiledning og konkrete ideer, jmf. note 1.

Økodiakoni som pilegrimsvandring

Myggen

Jeg elsker ditt skaperverk, Herre!
Men jeg har problemer med myggen.
Og knott. Og fluer.
Enkelte ganger driver de meg til vanvid.

Men Herre…
Er det kanskje slik du iblant opplever mennesker?

Ivan Chetwynd i ”Pilegrimshåndboka”, Verbum 1997

For lengst gjengrodde pilegrimsleder tråkkes opp på nytt. ”Svøp kappen din om skuldrene og ta din vandringsstav” sang Erik Bye i sin pilegrimssang mot år 2000. Vi ser spor av noe som vokser frem: en søken etter røtter, identitet og sammenheng. Men også et oppbrudd fra tidens materialisme og selvopptatthet, og en søken etter helt andre verdier: fellesskapet med Gud, med hverandre og med skaperverket.

Når man vandrer, bruker man kroppen. Man har tid til å tenke og meditere, man er nødt til å forholde seg til de viktigste primære behov som å holde seg tør og varm og få i seg vann og føde. Å vandre i naturen gjennom flere dager betyr å leve enkelt, å ta hensyn til den natur man vandrer igjennom, og kjenne slektskap med den. Noen foretrekker ensomheten, men de fleste ønsker nok å vandre i felleskap og hjelpe hverandre frem som medvandrere.

En pilegrim vandret sjelden alene i middelalderen. Det var tryggere å reise sammen. Pilegrimsvandringen ble en synlig måte å virkeliggjøre den kristne kjærlighetstanken på. På veien skaptes det et fellesskap ved at den som hadde hus, skulle gi rom til den som trengte; den som hadde mat, skulle dele med andre; den rike skulle hjelpe den fattige. Og ved målet – i pilegrimskirken – ble dette fellesskapet ytterligere forsterket i gudstjenesten.

En moderne vandrende pilegrim søker fortsatt sitt mål ved hjelp av føttene. En moderne pilegrim bryter fortsatt opp fra det trygge og behagelige, forserer et landskap som kanskje er krunglete og vanskelig. En moderne pilegrim søker fortsatt et hvilested ved nådens kilde. Og ved hjemreisen vil en moderne pilegrim fortsatt reflektere over til hva og til hvem vandringen har ført ham/henne. Det sies om de gamle pilegrimer at de kom hjem minst én fordom fattigere og minst én idé rikere. Og hvis pilegrimsvandringen kan hjelpe oss til å leve ut troen på nye måter, da har vi vært i nærheten av en vesentlig side ved økodiakonien.

Økodiakoni som rettferdighetsarbeid

Sosial rettferdighet har vært et kjernespørsmål innen økumenisk etikk de siste tiårene. Behovet har økt for en rettferdig samhandling mellom menneskeheten og det øvrige skaperverket. Mange miljø- og kvinnebevegelser har satt kravet om økologisk rettferdighet i sentrum, i visshet om at økonomi og økologi representerer to sammenvevde og uatskillelige sider av Guds husholdning (oikos).

”Mye av luthersk teologi har redusert begrepet rettferdighet til ”en indre kvalitet som rekkes meg gjennom Jesu død”, og neglisjert at evangeliet kaller oss til å kjempe for sosial rettferdighet også her på jorda,” sier den svenske teologen og retreatlederen Magnus Malm[2].
Han nevner Jesu programerklæring i Lukas 4, 18 (…sette undertrykte fri og rope ut et nådens år fra Herren), som viser at dette var helt sentralt for Jesu egen virksomhet og oppdrag.

Kirken må være en motkultur til den kultur som bare fostrer konsumenter og medløpere for populistisk politikk. De første kristne visste at de utfordret maktene i samfunnet når de valgte å bekjenne Jesus Kristus som Herre. Malm ønsker en kirke i bevegelse, og viser til Korsveibevegelsen som et eksempel. Korsvei har fire veivisere som angir en retning: 1) Søke Jesus Kristus. 2) Bygge fellesskap. 3) Leve enklere 4) Fremme rettferdighet. Disse veivisere kombinerer åpenhet med en tydelighet om hva som er retningen.

Til slutt et eksempel fra Brasil på hvordan øko-rettferdighet kan praktiseres. I Brasil er store landområder i hendene på tobakkskompanier og andre store multinasjonale selskaper. Flere steder har befolkningen gjort opp med dette. De har – med støtte fra den lokale kirke - dannet små økologiske kooperativer og lagt om til en annen produksjon med vekt på livgivende jordbruk, samarbeid og utvinning av ressurser.

Denne endring har vært nøkkelen til livskvalitet og helse for folk og natur, forteller bonden Egidio Wollfer i Santa Cruzz do Sul, som jeg besøkte sammen med en norsk kirkedelegasjon høsten 2004. ”Våre barn og våre barnebarn er en viktig målgruppe. Og fordelene ved dette liv er mange: Vi lever bedre og sunnere, vi kan høste 3 ganger om året (mot en gang i året med tobakken) – hvilket gir bedre økonomi. Interessen for våre produkter stiger, og vi lever i et verdifullt fellesskap med hverandre!” siger Egidio. Og dere kan hilse til Gro Haarlem Brundtland hjemme i Norge og si at hun har rett: det er sammenheng mellom bærekraftig utvikling og tobakksbekjempelse!”

Økodiakonien, denne ”omsorgstjeneste” eller ”diapraksis” i forhold til Vern om skaperverket og kampen for rettferdighet, har mange aspekter. I Grønn kirkebok (IKO-forlaget 2007) finnes mange eksempler på ulike handlingsmuligheter, både i forhold til enkeltmenneskets, menighetens, lokalsamfunnets og nasjonalsamfunnets muligheter. (Se kapitlet om gudstjeneste, bibelarbeid og handlinger).

--------------------------------------------------------------------------------

[1] Virve Tynnemark i ressurspermen ”Smak og se - Stillhetsarbeid i menigheten”. Diakonisentret Lovisenberg, 2006

[2] Intervju med Magnus Malm i ”Lys & Liv” nr. 3, Menighetsfakultetet, 2007 , på bakgrunn av hans siste bok ”Hviskninger fra katakombene – skisser til en kristen motkultur”, Luther Forlag, 2007.